Aftenposten lørdag 21. september 2007:      Stillheten etterpå:  Rock-Oslos unge døde

Adresseavisen lørdag 21. september 2007:    Et mørkt år: Da rocken gikk i moll 

Dagbladet lørdag 27. oktober 2007:    Fra utdeling av Alarmprisen 2007

 

 

"Closer to home Emil is keen to pay homage to the legacy of the much missed Norwegian musician, sound engineer and producer Marius Bodin Larsen (1972-2006), who he met in 2002 when he was playing in the band Silver.  "I have worked with him a lot.  The latest was the Serena Maneesh record.  We also did several other ones, but working together on that record was a highlight for me.  He became a great friend and he was a technical genius - and I don't use that word often.  He was a passionate music scientist - a rare combo.  He used his tech skills to realize some of my ideas that I couldn't at that point make physical.  He built his own equipment and would create new ways to make computers and tape machines speak.  Very few people know how much of a big capacity Marius was because he was always hiding in the shadows of the stages, making things happen!"

Emil Nikolaisen interviewed by John Hughes/edited by Mark Steiner, Hotrod 39, Oslo 2009.

 

"....Den selvtitulerte debutplata kom i 2005, og var resultatet av fem/seks måneders arbeid i studioer og kjellere på begge sider av Atlanteren.  Fra å være en liten juvel i norsk undergrunn, var bandet plutselig på alles lepper.  Tilbaketrukne Kevin Shields fra My Bloody Valentine dukket opp på gruppas første London-konsert., Irmin Schmidt fra legendariske Can likte det han hørte.  Utenlandsk presse skrev med store bokstaver om sigøynergjengen fra den bløde kyststripe.

- Estetisk sett gjorde jeg noen valg.  Vi drog til Steve Albinis studio i Chicago for å spille inn trommene, og den utrolige trommelyden de er berømte for der borte satte vel egentlig grunnplottet for plata.  Med det soundet der førte det vel til at noen valg egentlig allerede var tatt.  Vi tenkte at "nå fortsetter vi bare larger than life!" og forlater de innrøyklte muggveggene i kjellerstudioer i Oslo.  Jeg hørte det med en gang.  Det blir ikke lenger den samme gamle papplyden, nå sikter vi mot galaksene!  Det gjorde at vi drylte til og lagde et stort  lydbilde.  Tegnet bildet bare større og større.  Utvidet repertoaret litt.  Gikk litt lenger her og der.  Vi skulle mikse hele plata med Martin Bisis i Brooklyn, men hadde bare fire sanger  ferdige da vi måtte hjem igjen. Det er her Marius kommer inn...

Et mørkt drag kommer over Emils ansikt.  Det var noen svarte dager rett før jul i 2006 da vår felles venn og samarbeidspartner, lydtrollmannen Marius Bodin Larsen , døde altfor tidlig.  Emil spilte i begravelsen, og jeg minnes en varm klem den desembernatten.

- Han mikset de to siste låtene pluss alle interludsa.  Men han hjalp meg også i prinsippet å ferdigstille plata.  Han var en av de få jeg har møtt som har gått så langt for å få ferdig et prosjekt.  Han var utrolig dedikert., og sa: "Dette her må bli ferdig uansett.  Om du har penger eller ikke".  Ja, du vet jo hvordan han var...

Stillheten som oppstår er et vakum.  Et sort hull.  Vi er to klomsete karer som mye heller snakker om Ron Ashetons wah-wah.  Det går ti, det går tjue sekunder.  Jeg begynner nervøst å bable om noe helt annet.  Slå av den taperecorderen...."

Emil Nikolaisen intervjuet av Ando Woltmann, Smug No 1, 2009, ss 29-37.

 

"....Jeg ber Nikolaisen si litt om Kåre João, som har vært borte fra rampelyset en god stund. De to møttes på minnekonserten i 2007 for lydteknikeren og altmuligmannen Marius Bodin Larsen, som døde året før.
– Kåre er en av de sentrale personene i psykedeliagenerasjonen rett før meg, og en av de jeg har hatt veldig mye respekt for. Og jeg var alltid nysgjerrig på hva han gjorde etter Kåre & The Cavemen. Og den kvelden manglet Serena en perkusjonist og skulle gjøre et skikkelig utsvevende nummer, så vi bare spurte Kåre om han hadde lyst til å gjøre det. Og det ble en skikkelig bra greie. Begge to hadde vært veldig nær venn med Marius og jobbet masse med ham, i tillegg til at begge hadde snakket om hverandre til Marius, som altså ble bindeleddet mellom oss. Så etter den kvelden har vi vært venner og har hatt veldig god kontakt, og han har spilt en god del med oss, både på plate og live...."

Emil Nikolaisen intervjuet av Per Christian Frankplads, www.ballade.no 16.04.2010.  Les hele intervjuet her.

 

Turboneger/Turbonegro

Det var nære på. Punkrock-bandet vi kjenner som Turboneger og utlandet som Turbonegro, kunne rett og slett ha valgt bandnavnet Nazipenis, og da kan det godt hende vi aldri hadde fått høre om dem. Men TRBNGR ble til Stierkampf ble til Turboneger/Turbonegro, og nylig slapp seksmannsbandet plata "Party animals". I skrivende stund er de på verdensturné som varer ut året, og vi snakket med gitarist Knut Schreiner, en mann med mye på hjertet.

Under Tysklands-delen av Turbo-turnéen fikk vi tak i Schreiner, også kjent som hovedmannen bak bandet Euroboys (ex-Kåre & the Cavemen). 30-åringen er en halvstudert røver og en svært artikulert herremann, og er antageligvis en av de enkleste å intervjue i norsk musikkbransje - han har meninger om det meste, og er overhodet ikke redd for å være dønn ærlig eller kontroversiell.

........Gjelder den grunntanken om lyden av rock også når det gjelder Euroboys, at du bruker den comboen live og i studio?
– Nei, Euroboys er et helt annet uttrykk som har mye mer røtter i vestkyst og San Francisco-psykedelia som f.eks Grateful Dead. Der spiller vi med Fender-forsterkere, for å få en renere og mer atmosfærisk tone.

"Party animals" er Turbonegers syvende album (avhengig av hvordan man teller), og som på den forrige skiva spilte de inn i Crystal Canyon, Schreiners studio på Grünerløkka i Oslo. For første gang har bandet benyttet seg av en produsent, og fra California kom Steve McDonald på besøk. Han er kjent for å ha jobbet med både Redd Kross, The White Stripes og Beck, og tilbragte kalde vintermåneder før jul i Oslo for å feste Turbo på bånd. Med Turboneger var ikke McDonald bare produsent, men var også med på å mikse og mastre platen.

– Du er jo ganske habil produsent selv, hvordan var det å jobbe med en annen i samme rollen?
– Det var bra først og fremst fordi vi hadde veldig bra kjemi, og det var fint å få inn litt friskt blod til innspillinga. Også var det litt stas fordi det ble annerledes enn da vi spilte inn den forrige skiva. Steve er jo fra California og har selv spilt i punkband og var en del av den punkscenen som vi er veldig inspirert av. Men han er også glad i powerpop og tidlig heavy metal som f.eks Motley Crue og Van Halen, så han var et veldig bra sosiokulturelt speilbilde for alle idéene våre. Han ble liksom et slags kulhetsfilter, og det var fint å teste ut alle idéene våre på ham, siden han ga bra respons. Og resultatet ble nok en veldig internasjonal plate, rett og slett.

– Hvor mange låter spilte dere inn?
– Vi begynte med litt over tjue låter, spilte inn 15, men endte opp med 11 på plata.

– Og dere mikset alt i California?
– Ja, det var liksom en liten gulrot etter den norske vinteren, at vi skulle dra dit å mikse. Han som gjorde miksen er en up-and-coming fyr som er veldig flink til å få det til lyde som en million dollar.

SELVGJORT ER VELGJORT
Med Crystal Canyon har Schreiner, sammen med tekniker Marius Bodin Larsen og Anders Møller fra Euroboys, bygget seg en liten oase hvor de kan bruke så lang tid de vil på platene sine. Og Schreiner mener det er helt nødvendig.
– Vi bruker det først og fremst til å lage egne plater, det var det som var idéen med det. Ikke å drive butikk, men å ha et sted hvor vi kunne lage og produsere vår egen musikk.

Det var annerledes da du holdt på med Kåre & the Cavemen på midten av 90-tallet

Ja, da var det definitivt en generasjonskløft mellom studioene og teknikerne der, og de nye banda. Det fungerte ikke helt, det var mye besserwisser-mentalitet blant teknikerne. Og resultatet ble ofte veldig dårlig, fordi det var dyrt og man måtte lage platene på veldig kort tid. Så vår idé var at ved å kjøpe vårt eget opptaksutstyr og heller spille inn under litt primitive omstendigheter og bruke lang tid, så kunne vi få et bedre resultat enn å bruke enn helg i et dyrt proft studio….”

Knut Schreiner intervjuet av Per Christian Frankplads for Musikkpraxis, 2005


Grattis med ti års-dagen! For å kikke litt bakover; hvordan ble Crystal Canyon til?

"....– Etter det litt vanskelige albumet "Getting Out of Nowhere", som ble spilt inn i et sommerhus i strandkanten på Sætre i Hurum med et Kåre & The Cavemen i full oppløsning og i et generelt mørke, trengte vi litt lys og varme. Knut dro på kjærlighetsferie til Mexico og fikk inspirasjon nok til ei hel skive, mens lydtekniker Marius Bodin Larsen og jeg trengte noe å gjøre – et sted å væra om du vil. Vi kom opp med ideèn om et produksjonsteam. Knut og jeg fikser musikken/banda, Marius mixer. Fett? Så var det spenna? Hvor tar vi de fra? Euroboys fikk en ny deal med Virgin, enn av de siste sånne med litt kroner i. Men vi trengte en til, en med litt orden og rede i økonomien, så Ingar Hunskaar solgte et jorde på Vestlandet et sted og hoppa på. Så fant vi en perle av et sted i Gøteborggata på Rodeløkka, som broren til Marius hadde tenkt seg som atelièr. Det var det alt for stort til, så vi pressa oss inn og tok over avtalen. Da var det duket for innspillingen av en knall skive – "Soft Focus" var i gang. Amulet sto og ventet sammen med Turbo for innspillingstid. Og siden har det gått slag i slag....."

Crystal Canyon Studio.  Anders Møller intervjuet av Ando Woltmann i anledning studioets tiårsjubileum, SMUG 8. desember 2011.  Les hele intervjuet her.

Tilbake