Foto: serena-maneesh.com
– Vi har brukt to år og prøvd og feilet og feilet og feilet. Og alle de gode feilene har vi inkorporert i systemet, forteller Emil Nikolaisen - hovedmann og musikalsk diktator i det alternative rockebandet Serena Maneesh.
Hvis du bare skal kjøpe én plate i år som er så
intens og ambisiøs at du må høre på den med gode hodetelefoner for å yte den
rettferdighet, er det mulig "SM2 – Abyss In B Minor" er en god kandidat. I hvert
fall hvis man skal tro Emil Nikolaisen, som også har en fortid fra band som
Silver og The Loch Ness Mouse og er i familie med bl.a. Elvira Nikolaisen.
Serena Maneesh slo i gjennom i Norge med sitt
selvtitulerte og enormt kritikerroste debutalbum i 2005, for så å få det utgitt
internasjonalt året etter. Nå er endelig den ordentlige oppfølgerplaten ute.
Riktignok har det kommet et par EPer i mellomtiden, men fem år er svært lenge å
vente på nytt materiale, og i popbransjen kan så lang tid ofte bety at du har
mistet hele momentet du hadde som suksessfull nykommer. Derfor er det heldig for
Nikolaisen at prosjektet hans befinner seg milevis unna pop, og fansen neppe har
glemt ham.
Fortsatt hører man inspirasjon fra navn som Velvet
Underground, My Bloody Valentine, The Stooges, Stereolab og NEU! hos Serena
Maneesh. Og bandet er de første nordmenn til å få gitt ut plate på det
legendariske og svært respekterte engelske selskapet 4AD, som har hatt artister
som bl.a. Cocteau Twins, Dead Can Dance og Pixies i stallen.
Etter mye frem og tilbake med dårlige
telefonlinjer og krøll med tidssoner får vi tak i Nikolaisen helt på slutten av
svært intens USA-turné, hvor de har hatt spillejobber nær sagt hver dag i tre
uker, bl.a. på SXSW-festivalen. Og selv etter dette hardkjøret formelig stråler
han av energi gjennom telefonen, og prater som en foss.
Mange kokker bruker lang tid
På den nye plata har den lett androgyne 33-åringen
fått hjelp fra en haug av bidragsytere til plata, bl.a. Sufjan Stevens, Anders
Møller, Steven Sellick, søster Elvira, Kåre João, David Wallumrød og mange
andre. Og siden det er nær fem år siden forrige album er det fristende å spørre
hva som tok så lang tid?
– Vi avsluttet turneen med Nine Inch Nails i 2007,
og etter det tok vi oss litt tid til restitusjon. Innimellom har det vært litt
andre prosjekter, miksing, produsering her og der... de andre medlemmene har
også jobbet med sine egne band og prosjekter. Men jeg begynte ganske tidlig å
leke med ideer og ting, og allerede fra tidlig på sommeren 2007 og utover har
jeg jobbet, underbevisst og bevisst, men vi begynte ikke å spille inn ting før i
2008.
Nikolaisen forteller om to år med knallhard og
intens jobbing i mange forskjellige studioer, i tett samarbeid med Christian
Engfelt, bassist i det nå sovende Cato Salsa Experience. De to samlet sitt eget
utstyr og lånte en del andre ting som totoms båndmaskiner, masse preamper og
gamle mikker.
– Så fant vi en fantastisk hule her i Oslo, en
svær bunker som har blitt brukt en del til lagerplass og øvingslokale – jeg tror
ikke det har blitt gjort high end-innspillinger der før. Og der brukte vi tre
dager bare på å sette opp alt utstyret før vi gjorde alle grunninnspillingene.
Deretter fortsatte teamet med videre innspilling
og overdubbinger der det måtte passe seg, bl.a. i det kjente London-studioet
Strongroom, hos en kompis og hans studio i New Jersey, i Stockholm, i CSX og
diverse andre studioer og kjellere rundt omkring.
Galskapsprosjektet
Helt siden den første plata har vår mann vært
svært opptatt av hvordan utstyret og studioene han bruker er med på å prege
lyden. Han kaller denne plata et "galskapsprosjekt" hvor han har eksperimentert
mer enn noensinne før.
– Jeg ville raffinere det og ta det så langt ut
som mulig både i struktur og produksjonsteknikker, det er litt derfor vi har
reist rundt overalt for å følge ideene, og vi bruker studioene på en måte som
instrumenter i seg selv. Vi har også brukt akustikken fra bunkeren vi spilte inn
som en del av grunnlyden, og eksperimentert med veldig mange gamle og rare
båndmikrofoner fra f.eks. RCA og Beyer. De gir en veldig særegen tekstur
sammenlignet med "vanlige" mikker.
Står han ikke i fare for å bli fullstendig
snøblind når han jobber så mye og konsentrert med detaljer?
– Selvfølgelig. Så når det blir litt skoddete i
hodet må man enten gi det til noen andre som kan kikke på det, eller bare legge
det vekk litt. Men jeg vet også at det er for lett å bare gi opp noe eller
eventuelt fullføre det så man er passelig fornøyd. Så da er det viktig å ta det
frem igjen og virkelig kjempe seg til å få ideen ferdigstilt med så lite
kompromiss som mulig. Og det er grunnen til at det har tatt tid med denne plata,
jeg ville ikke stoppe halvveis. Når noe først har blitt unnfanget var det en
kreativ grunn til det, da skal man også fullføre det og få det ut. Jeg er ikke
sånn at jeg skriver 25 låter og kanskje ti får se dagens lys. Sånn holder ikke
jeg på.
foto: Ben Sand
Lydnerding
Platen er med sine 38 minutter relativt kort for
2010, men Nikolaisen sier den er for intens til å kunne gå lenger.
– Vi hadde faktisk 11 låter, men måtte kutte tre
av dem fordi de er såpass krevende at det ville blitt for mye på plata. Jeg vil
si den er ekstremt intens, man må høre på den i hodetelefoner fordi det er så
utrolig mye som foregår. Alt er destillert til sitt ytterste.
Med så mye arbeid lagt ned i produksjonen er det
kanskje idiotisk å spørre om det i det hele tatt er mulig å gjenskape lydbildet
live?
– Det er ikke et dumt spørsmål, men for meg er
live og studio to helt forskjellige ting. Språkbruken, uttrykket, det er én ting
live og noe helt annet på plate. Jeg ser det overhodet ikke som en forpliktelse
å være tro mot noe jeg gjorde i studio, live er heller en stor frihet til å
kunne fortelle en helt ny historie. Og det er forskjellig basert på hvem som er
med og spiller, det er ikke alltid folka live har vært engasjert i selve
innspillingen.
Med i prosessen har også René Tinner vært, den
sveitsiske studiolegenden som drev studioet til Can og har jobbet med bl.a. Lou
Reed, Holger Czukay, David Sylvian og vært "læregutten" til en av de viktigste
tyske produsentene gjennom tidene, Conny Plank.
– René bygde bl.a. kabinetter for Can da de reiste
rundt med Amon Düül, Kevin Ayers og Nico og alle de der. Så han bodde hjemme hos
meg, det var knallgøy. Vi gjorde noen syke eksperimenter underveis og det er
enormt mye lydnerding på denne plata. Og han hadde noen utrolige historier om
hvordan han og Conny eksperimenterte med lyd, bl.a. med noen ville
kunsthode-opptak midt på natta i Köln.
Tinner fortalte forøvrig også Nikolaisen om da et
irsk band ville spille inn plate med Plank, men tyskeren likte ikke vokalisten
fordi han oppførte seg så arrogant. Så han avslo tilbudet og sa rett ut "I can
not work with this singer." Sangeren var Bono, og bandet var selvsagt U2.
En sann kobler
I boken "The Tipping Point" beskriver Malcolm
Gladwell en viss type personligheter, såkalte "connectors". Disse er ekstremt
sosiale mennesker som er genuint glade i og interesserte i mange flere mennesker
enn gjennomsnittsbefolkningen, og følgelig har et mye større kontaktnett og
vennekrets. Det er lett å anta at Nikolaisen er en slik en – han beskriver alle
han snakker om i ekstremt positive vendinger, kjenner folk over hele verden og
har involvert mer enn 30 mennesker i innspillingen av den nye plata. Kanskje det
har noe å gjøre med at han vokste opp med seks søsken og ble
"tvangssosialisert"?
Nikolaisen selv karakteriserer platen som et
resultat av veldig mange vennskap og historier som sammenveves, med nære og
personlige bånd til nesten alle som bidrar. Kan han si noe om amerikaneren
Sufjan Stevens spesielt, siden han er et så stort navn?
– Han spilte også på forrige plata, og vi har jo
kjent hverandre i 10 år og bor hos hverandre når vi er på besøk. På hans første
konserter utenfor USA klimpret jeg på gitar sammen med ham, og han spilte
faktisk på Mono for mange herrens år siden for 30 personer, før noen visste hvem
han var.
Jeg ber Nikolaisen si litt om Kåre João, som har
vært borte fra rampelyset en god stund. De to møttes på minnekonserten i 2007
for lydteknikeren og altmuligmannen Marius Bodin Larsen, som døde året før.
– Kåre er en av de sentrale personene i
psykedeliagenerasjonen rett før meg, og en av de jeg har hatt veldig mye respekt
for. Og jeg var alltid nysgjerrig på hva han gjorde etter Kåre & The Cavemen. Og
den kvelden manglet Serena en perkusjonist og skulle gjøre et skikkelig
utsvevende nummer, så vi bare spurte Kåre om han hadde lyst til å gjøre det. Og
det ble en skikkelig bra greie. Begge to hadde vært veldig nær venn med Marius
og jobbet masse med ham, i tillegg til at begge hadde snakket om hverandre til
Marius, som altså ble bindeleddet mellom oss. Så etter den kvelden har vi vært
venner og har hatt veldig god kontakt, og han har spilt en god del med oss, både
på plate og live.
– Jobber han fortsatt med egen musikk?
– Han driver med ting, og man skal ikke se bort
fra at det kan komme en plate fra ham. Men jeg aner ikke under hvilket navn.
Live i USA
Som et av 16 norske band opptrådte Nikolaisen og
hans tropper på SXSW i Austin i år, og var veldig fornøyd med opplevelsen,
faktisk enda mer enn da de spilte der i 2006. Men turnelivet i USA er ikke
alltid hippe festivaler og utsolgte konserter i storbyene, det innebærer også
spillejobber på små steder hvor ikke så mange vet om nordmenn som spiller
psykedelisk rock – og kanskje billettsalget ikke er det beste. Men Nikolaisen er
positiv og ser på konserter for et lite publikum som en mulighet til å lære.
– Vi begynner jo litt på scratch igjen nå, så jeg
skjønner at ikke alle har hørt om oss. Men vi har fått hele tiden fått utrolig
bra tilbakemeldinger, visse steder har folk fortalt oss at det var den beste
konserten de noensinne har sett, og sånne ting er selvsagt veldig inspirerende
for oss. Selv om amerikanere jo overdriver litt, hehe. Vi har forøvrig tatt opp
hele turneen, og noen steder filmet, så kanskje vi får gitt ut noe av det etter
hvert.
– Har du alltid tenkt på utlandet som hovedarena?
– I Norge kan vi spille kanskje fem-seks
klubbkonserter og noen festivaler i løpet av året, så det er ikke så lett å
gjøre lange turneer i vårt eget nabolag, det er sant. Nesten fra da jeg begynte
å lage musikk har jeg tenkt at verden er større enn min egen bakgård. Og så fort
jeg kunne reise på egen hånd dro jeg ut av Norge og oppsøkte andre steder og
mennesker som kunne gi meg inspirasjon, nye impulser og tanker. Så det har vært
en naturlig del av mitt univers helt siden jeg begynte. Men musikken min er
samtidig sin egen pådriver, jeg er ikke så veldig motivert av å treffe et
spesielt marked eller at folk i utlandet skal like eller høre det.
foto: John Hughes
Ingen støtte, intet utland
Det er forøvrig alltid mye snakk om
støtteordningene til norsk musikkliv, og Serena Maneesh har også vært mottaker i
løpet av karrieren. Penger som har kommet veldig godt med, sier Nikolaisen.
– Det er jo mange forskjellige måter å se på det
med støtte. Jeg kan bare snakke for meg selv, og si at en veldig krevende
produksjon som vår er en tung prosess med masse hardt arbeid, og støtten har
gjort at vi ikke har måttet kompromittere på noe av vår sound eller idé. Det som
var hele opprinnelsen til at vi begynte å få oppmerksomhet i utlandet var jo
først og fremst at vi har fått utforske vår egen sound og utprege det. Så at vi
har fått støtte fra forskjellige kulturordninger har vært alfa og omega for oss.
Og jeg har ikke noe problem med å motta den støtten så lenge det ikke blir lagt
noen føringer med den.
– Tror du norsk musikk blir lagt mer merke til i
utlandet nå for tiden?
– Jeg har sett at de norske tingene som får
oppmerksomhet er nettopp de folka som tør å utstake sin egen kurs og følge sin
egen historie. Og de fleste som prøver å etterape et sound eller tilpasse seg et
marked... det er veldig sjelden at sånne ting fungerer som en forretningsmodell.
Med nytt management på gang både i New York og
London ser den internasjonale fremtiden nokså lys ut, og når jeg spør om
fremtidige inntekstkilder ser Nikolaisen for seg en kombinasjon av
billettinntekter fra konserter, tilleggsprodukter (merch) og lisensiering av
musikk til arenaer som film, TV, reklame og web. Og utover året tar bandet sikte
på å komme med en serie med tolvtommers vinylsingler, selv om det er for tidlig
å si hva eller når.
www.ballade.no 16.04.2010