Året da rocken gikk i moll

Jonas Skybakmoen reflekterer over de som forsvant.

Tekst: JONAS SKYBAKMOEN

- Livet må gå videre, sier Petter «Pogo» over kafébordet på Dovrehallen. Kjøttkakemiddagen er unnagjort, men ølglasset halvfullt. Forrige uke mistet han sin spillekompis - og svært gode venn Thomas Hansen.

- Jeg fikk alltid en god klem når vi møttes. Vi hadde et godt forhold, forklarer Petter. Etterpå sier han:

- Vi skylder de døde å omfavne livet og kjærligheten.

Som å miste et familiemedlem

Thomas Hansens død føyer seg inn i en rekke av tragiske dødsfall det siste året. Studioteknikeren Marius Bodin Larsen døde i desember i fjor. Gitaristen Robert Burås gikk bort i juli. Sentrale mennesker i Oslos rockmiljø. Unge, kreative gutter - med livet foran seg. Søndag for to uker siden fikk Petter en telefon. Av en venn som var bekymret for Thomas. Artisten hadde ikke gitt lyd fra seg på en uke.

- Jeg tenkte ikke så mye over det da. Thomas har hatt tause uker tidligere. Kanskje tenkte jeg at han hadde funnet seg ei dame, dratt bort en tur, et eller annet. På mandag fikk jeg beskjed om at han var død. Jeg sto i øvingslokalet, skulle i studio. . . Petter Pogo holder mobilen sin i hånda, viser oss hvordan.

- Jeg dro rett bort til Alexander, trommisen til Thomas. Vi grein sammen. I stedet for å grine alene, forklarer han. Seinere ble det minnestund på Mono. Samvær med Thomas sine foreldre. Det er sånn man gjør når noen går bort. Petter har mistet en bestevenn før. Bandkollega Joachim «Jokke» Nielsen døde av en overdose i 2000.

- Det å miste folk man har spilt med. . . Man har utviklet et vennskap som ingenting annet kan måle seg med. Vært nedi møkka sammen. Tørka hverandres spy. Det er som å miste et familiemedlem, sier bassisten.

Fem dødsfall på ni måneder

Skyene ligger svarte og tunge over gatene på St. Hanshaugen. Det er søndag kveld, dagen derpå. Musikkjournalist Audun Vinger sitter på Restaurant Schröder - et sånt sted man bare finner i hovedstaden. Brunt, billig. Skitne, hvite duker og gammel Oslo-sjel.

- Det er spesielle skikkelser som har gått bort, sier Vinger.

- Folk som var helt ute i margen av det ordinære. Nå er det bare streitingene igjen. Det føles i hvert fall slik, fortsetter han. Vinger har selv følt tapet på kroppen. Fem dødsfall i bekjentskapskretsen - i løpet av et trekvart år: En bartender på den sentrale rockebaren Last Train. En platebutikk-ansatt. Musikerne. Alle fra det samme miljøet.

- Dødsfallene kom som et sjokk på folk. Stikkordet i etterkant har vært samhold. Dette er jo en generasjon som ikke er vant til at unge menn går bort. Døden er forbeholdt besteforeldre, forklarer skribenten. Han forteller om minnestundene, konsertene, begravelsene.

- Musikerne responderer med de midlene de har. Musikken i Roberts begravelse, ja, det var sterkt. Det var spontan jubel i kirka, sier han, og fortsetter: - Robert var en del av hele Norge. Han kunne blitt et stort idol for alle tenåringsgitarister. At han døde så ung satte rocken mange år tilbake.

Studiohelten som gikk bort

Historiene er mange. Produsenten og lydteknikeren Marius Bodin Larsen hadde jobbet med en lang rekke Oslo-artister - ofte i lydstudioet Crystal Canyon. Hit kom band som Euroboys, King Midas og Amulet. Rett før jul i fjor gikk han brått bort.

- Jeg var i Trondheim da jeg fikk beskjed om at han var død, forteller Amulett-vokalist Torgny Amdam. Amdam samarbeidet med Bodin Larsen på plata «Freedom Fighters» i 2001.

- Jeg satt i en bil, skulle besøke foreldrene til kjæresten min. Det var et stort sjokk. En uke seinere sto vi i begravelsen - på en solfylt og beinkald tredje juledag i Arendal, sier han.

Marius Bodin Larsen ble 34 år gammel.

- Han var dedikert og pasjonert i lydfaget. Marius tok musikken på alvor, han avfeide ingen idéer. Mange vil nok huske ham for akkurat dét, sier vokalisten.

Vi sitter i en bås på Last Train, ett av flere sentrale steder i Oslos rockeverden. Amdam forteller om minnekonserten, som ble holdt på Blå i mai. Bak ham henger et stort bilde av Turboneger på scenen - svette, glade, rockende.

Søker en ekstrem erfaring

- Det gikk et halvt år - og så døde Robert. Jeg tok det personlig veldig tungt. Selv om han var en perifer kollega. Det var en tragisk og meningsløs død.

Jeg har vært i altfor

mange begravelser for folk på min egen alder, fortsetter han - og ser ut på Universitetsgata.

Hva er det med Oslo? Gatene og strøkene i denne store, lille byen - som huser landets største rockeband: Big Bang, Madrugada, Turboneger. Der musikken blir til - og musikerne forsøker å leve.

- Det er akkurat som om vi tilhører en rase som er dømt til å gå til grunne, sier Amdam.

- Noen kunstnere lever borgerlig og kanaliserer all galskapen sin inn i kunsten. Andre er bare et jordras av impulser som ukontrollert skrider fram.

Vokalisten gestikulerer over bordet.

- Hos musikere kan man noen ganger se at grensene som pushes i musikken gir utslag i det virkelige liv. Og noen ganger tråkkes det over grensa, sier han, og legger til: - Rockeartister er mennesker som søker en ekstrem erfaring. Følsomme, impulsive eller utagerende mennesker. Kan det være noe i dette: En sammenheng mellom rocken og musikeren - myten og virkeligheten - festen og hverdagen - en utvisket linje?

Ingen dopeksplosjon

Her, som i andre byer, samler musikerne seg rundt utestedene. Robinet, Last Train, Garage, Hells Kitchen, Mono og Elm Street ligger som en rockens sekskant i sentrum av hovedstaden. Audun Vinger forteller om et liv i offentligheten - ute blant folk. - Veldig mange har sin familie i utelivet. Jeg har tenkt på det selv - hvor utrolig mange venner jeg har. Det er ikke alle jeg har tatt den dype samtalen med. Man har gjerne kjent hverandre i mange år, men ringer ikke på søndag morgen for å høre hvordan det går. Man kjenner bare smilene. Han tar en liten pause, for så å snakke videre - om hvor vanskelig det er å pleie sosiale relasjoner uten alkohol. Så leiter han etter den siste sigaretten i pakken.

- Som rockemusiker setter du deg i en utsatt posisjon til å leve det livet som følger med. Det er et liv som mange drømmer om å leve, men som kan være et slit, fortsetter Vinger. - Men for å si det sånn: Det har ikke vært noen dopeksplosjon i Oslo-rocken. Og jeg håper ikke dop blir hefta ved ettermælet til noen av dem som har gått bort.

Nekter «å gå med hjelm»

Petter Pogo har spilt musikk i Oslo siden han var 23 år. Nå fyller han snart 44.

- Selvfølgelig lever rockemusikere hardt, sier han. - Det heter jo sex, drugs and rock 'n' roll. De tingene hører sammen. Kanskje handler alt om å søke bekreftelse på at man er god til noe. Fylle det hullet man har inni seg, fortsetter han. Det var Thomas Hansen som fikk Petter til å spille igjen. I en lang periode jobbet musikeren kun som lydtekniker.

- Det blir bare mer og mer musikk på meg. Jeg vil takke Thomas for det. Det å spille sammen med folk, reise rundt, bli stilt i usikre situasjoner - situasjoner som man bare må takle - ja, det liker jeg. Han snakker seg varm.

- Hele Norge er på en sikkerhetstripp. Jeg nekter å gå med hjelm. Da tar jeg heller en takstein i hodet, konstaterer han. Nettopp noe av det første han gjorde etter at Thomas gikk bort, var å spille. Han reiste med bandet Valentourettes til Åndalsnes - der de framførte Jokkes låter i et nyåpnet kulturhus.

- Jeg var nok ikke helt til stede. Men jeg måtte bare gjøre det. Jeg måtte ut av leiligheten, forklarer han. Han har spilt gamle Jokke-sanger i flere år nå.

- I begynnelsen var det vemodig. Men jeg ser at en ny generasjon digger låtene. Det er levende musikk det vi driver med.

Det året det var så trist

På Last Train spiller de Neil Youngs «Old Man» over anlegget. Torgny Amdam er 33. Lysten til å lage musikk er der fortsatt - selv om bandet hans Amulet gjorde sin siste konsert i sommer.

- Det er det som er så trist med døden - at livet går videre for alle oss andre med en eneste gang, sier han.

- Kanskje har miljøet blitt mer selvbevisst etter dette. Vi tenker på hva vi er for hverandre, rett og slett. Jeg kan ikke se noen grunn til at disse dødsfallene har inntruffet akkurat nå, fortsetter vokalisten.

Det er vanskelig å lete etter grunner i mørket. Og det har vært et mørkt år for musikerne i Oslo.

Man blir aldri vant til det: Telefonene, tekstmeldingene - om at noe har skjedd. Eller avisene og overskriftene: «Se Roberts liv i bilder». «Les pressemeldingen fra Saint Thomas sitt plateselskap». Audun Vinger er på vei ut i regnet på St. Hanshaugen.

- Det hviler en forbannelse over Oslo. Jeg har ingen annen forklaring, sier skribenten.

Øllen er tom på Dovrehallen. Petter Pogo betaler med kontanter.

- Det går kanskje et støkk i noen når slikt skjer. Men jeg har ikke endret meg. Hvorfor skulle jeg det? Det med Joachim var et uhell. Det med Robert var et uhell. Det med Thomas var et uhell. Det var ikke meninga at det skulle skje, sier han, med trykk i stavelsene. Vi går mot Joachim Nielsens gang - gatestumpen på Grønland som fikk den avdøde artistens navn i april 2006. Petter snakker med sigaretten i munnviken. Om hvor inkluderende Thomas var. Om hvor vanskelig han var. Om at han både var frivillig og ufrivillig morsom.

Enda en begravelse

- Jeg spilte i Joachims begravelse. Nå skal jeg spille i Thomas sin. Vi skal gjøre «Into the Forest», hans egen låt. Alle sier at den er veldig Thomas. Og så skal vi spille Townes Van Zandt.

- Thomas var stor fan av ham?

- Ja.

Bassisten smiler skjevt:

- Vi skal gjøre «Waiting Around To Die».