Helge Vold:  Om Veien Frem og Fossegrimen.             Tilbake

Anmeldelse av Terje Bodin Larsen (red.), Fossegrimen, Pax Forlag 1977 og  Nordahl Grieg, Veien Frem. Artikler i utvalg ved Odd Hølaas. Gyldendal 1974.  

Fra Basar – norsk litterært tidsskrift – nr 2 1978 ”dialog-nummer” utgitt av J.W.Cappelen Forlag, ss. 66-69    

Høsten 1962 gikk det rykter i noen av de indre bydeler av Oslo om at nå hadde Georg Johannesen sagt eller skrevet at han ville henrette Halvard Lange.  Det skulle ha stått på trykk i det nye, omdøpte, tidsskriftet Veien Frem ( som før hadde hett Fossegrimen).  Ryktene skrev seg fra lederen i nr 2/1962, hvor det bl.a. het:  

                                                               

 

”Dannet samtale med NATO-tilhengere er nå uønsket.  Av tre grunner:

Det ville være høyst usaklig å diskutere med en manne som uten innsikt løper omkring med ladd gevær (…)

Økt bruk av skjellsord vil heve saklighetsnivået i norsk politikk.  Våre spader bør forvandle seg til spader, og våre styresmakter til det de er.  Dette er innsikt.

Vi har tenkt å overta makten i dette landet, å da har vi tenkt å stille Halvard Lange o. l. for en domstol.  Der kan samtalen begynne.”

- Altså: egentlig en leder om makt og avmakt, sterkt metaforpreget og provokatorisk, men i historiens navn.  

                                                              

Det omdøpte tidsskriftet skulle føre Nordahl Griegs kamp i Veien Frem (1936-37) videre.  Torolv Solheim, som i åtte år fra 1954 hadde redigert sitt tidsskrift Fossegrimen, knyttet fra 1962 av til seg nye medarbeidere fra kretsen rundt Orientering (Jan Bull, Kjell Cordtsen, Sigbjørn Hølmebakk, Georg Johannesen).  Senere kom Leif Johansen, Dag Seierstad og Handegård til – samt Einar Økland og Tor Obrestad.  Den politiske situasjon var full av muligheter, skulle en tro:  Det var like etter atomdebatten ( 1960-61) og den første EEC-striden ( 1961-62)  -  SF var nylig stiftet og kommet inn på Stortinget i ”vippeposisjon” i 1961, DNA  - regjeringen måtte danne mindretallsregjering.  Det skapte nytt liv i politikken på venstresiden – et slags ”vårbrus” etter 1950-årenes kalde krig og DNA’s forsøk på knebling av det som måtte finnes av opposisjon på venstre fløy.

Fossegrimens første nummer under nytt navn var viet Nordahl Grieg, som i 1962 ville ha fylt 60 år.  Det inneholder artikler av Kjell Cordtsen, Johan Borgen, Sigbjørn Hølmebakk, Olav Dalgard, Edvard Beyer – og av Gerd Grieg, som hilste initiativet varmt velkommen.  For seg selv står Georg Johannesens revurderende og for mange kontroversielle essay om Nordahl Griegs lyrikk, som ble innledet slik: ”(…) Vi ville i dag trengt Nordahl Grieg, men vi trenger ikke krigere, ( …).  Noen burde forbudt Nordahl Grieg å dra på det vettløse toktet over Berlin, noen burde kranglet med ham da han kort før sin død sa disse tåpelige ord:  Hvis jeg overlever denne krigen, har jeg svindlet med mitt liv.”

Språkbruken i tidsskriftet ble påtalt, ikke minst på venstresiden.  I Sosialistisk Studentlags avis Underveis skrev f. eks. Jon Elster: ”Det Kjell Cordtsen og Sigbjørn Hølmebakk (…) skriver om Nordahl Grieg  og hans betydning for vår tid, er preget av en skjemmende blanding av intoleranse, virkelighetsfjernhet og manglende evne eller vilje til å begrunne de påstander som settes fram.”  Og i det nystartede tidsskriftet PAX skrev Nils Petter Gleditsch en nokså irettesettende kommentar i saklighetens navn:  Veien Frems problem i dag er ikke å bli forbudt, men å bli tatt alvorlig (…)  Det er VF’s største nederlag at hele vitsen med bladet hittil ikke er blitt forstått av andre enn sine egne, og knapt nok det. (…) I kommende numre av Veien Frem imøteser vi en mer dempet tone, mindre kjekkaseri og flere argumenter”.

Ting som dette tør peke mot noe sentralt når det gjelder venstreorienterte tidsskrifter i vårt samfunn, spesielt de som ikke er direkte tilknyttet organisasjoner.  De ”saklige” får en viss innflytelse og blir regnet for ”seriøse” ( hvis de blir lest), de ”usaklige” får ikke innflytelse ( og må til slutt gi opp,  trass i en trofast mindre krets av abonnenter).

I innledningen til Terje Bodin Larsens utvalg fra Fossegrimen ( 1977), som her skal omtales, lar ikke Georg Johannesen anledningen gå fra seg til å minne om disse motsetningene i 1962.  Han skriver, på sin karakteristiske måte, om denne ”aktivist”-fasen bl.a.:

”Fossegrimen møtte i begynnelsen  av sekstiåra voldsom motstand fra radikale personer med utenlandske etternavn, med utsettende veto fra forskningsfront og kronikkplass.  Tidsskriftet var velskrevet, og velskrevet var det samme som ”Usaklig”. (…) Amtmannens sønner og døtre var nesten kommet på talefot med de nye makthaverne.  Denne interessante dialog på Lars Roar Langslets premisser i ”Pax”-blader og Studentersamfund stod i fare for å bli brutt av usakelige og kategoriske påstander, hyl og utfall fra Solheim og hans medarbeidere. (…)  Stanken fra Søndeled var begynt å spre seg til selve instituttet.  Kort sagt:  Kronikken i Dagbladet truet med å bli umoderne”.

I dag vil vi vel si at Veien Frem den gangen var et eksempel på motstand mot den ”borgerlige offentlighet”, og at det ville fram mot noe annet, som ennå var ubestemt.

I sin innledning framhever Georg Johannesen spesielt Torolv Solheims særegne historiske sans, slik den kom til uttrykk i stoffvalget i Fossegrimen helt fra begynnelsen av.  Også Torolv Solheim skriver i sitt etterord om hvor viktig historisk sammenheng er, og på det grunnlag er han skeptisk og sterkt kritisk til både SV og AKP.

Slik går boken inn blant de øvrige oppsummerende utgivelsene av politisk og kulturell art på venstresiden i Norge i 1970-årene, spesielt etter 1972.

En liste over noen av de viktigste kan se slik ut:

1974:  Sigbjørn Hølmebakk:  Hundevakt, grålysning og Nordahl Grieg: 
Veien Frem
( riktignok opptrykk fra 1974).

1975:  Georg Johannesen:  Om den norske tenkemåten.

1976:  Jan Erik Vold:  Entusiastiske essays og Espen Haavardsholm: 
Poesi, maktspråk.

1977:  Johan Galtung:  Hvordan skal det gå med Norge? (og altså:  Terje Bodin Larsen (red.):  Fossegrimen).

Her skal også nevnes viktige samlinger av Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe og Inger Hagerup.

Med delvis unntak for Nordahl Grieg-boken er dette alt sammen artikkel- og essaysamlinger om norsk etterkrigstid.  De minner om ting som kanskje går i glemmeboken.  I flere av dem er da også fullstendighet og kronologi tilstrebet og understreket.  At flere av essayene og artiklene også er ”godt skrevet”, er kommet til som en ekstra verdi.  Men det er ikke det eneste kriterium.

Det mangler altså ikke på sjanser til å holde seg informert.

Det er godt mulig å finne en markant forskjell mellom disse bøkene og tilsvarende utgivelser i 1960-årene.  Der finner en ofte kortere tidsspenn og mer detaljert saksrikdom, og til dels mer agitatoriske hensikter, f. eks.: Rune Skarsteins antologi Nei, vi elsker (om politisk militærnekting, 1966), Theo Koritzinskys antologi Alternativer ( fra tidsskriftet PAX, 1966), Torild  Skards antologi Ny radikalisme i Norge (1967), Kjell Cordtsens antologi Blodflekkene på veien (1967), Studentersamfundets kulturutvalgs antologi Dikt og sak ( 1967), mens utgivelsen av Torolv Solheims samling Vestavær ( også 1967) nok mer er i tråd med 1970-bøkene.

Det er, av flere grunner, naturlig å supplere omtalen av Torolv Solheims tidsskrift Fossegrimen (1954-68) og Terje Bodin Larsens utvalg fra det med Nordahl Griegs tidsskrift Veien Frem (1936-37) og Odd Hølaas’ utvalg fra det (1947 og 1974).  

Veien Frem

Det var inntektene fra skuespillet Vår ære og vår makt (1935) som gjorde det mulig for Nordahl Grieg å starte sitt tidsskrift.  Han samlet radikale skribenter fra inn- og utland til kamp mot fascismen, mot det kapitalistiske samfunns forberedelse til en ny verdenskrig, og for sosialismen.  Og det gikk sterkt imot en snever ”kulturradikalisme”.  I den første lederartikkelen skrev Nordahl Grieg:

”Der er bare èn vei å gå.  Kamp mot krigen og det samfund som fører til fascisme og krig.  Vi må søke solidaritet hos dem som i kraft av sin livskamp har sett veien og valget lenge før oss:  arbeiderklassen (…)  Vi må gi våre evner og vår styrke til et nytt samfund, fredens  og sosialismens.

Det er nye krav som stilles til oss alle, hvis liv er å arbeide med ånd:  vi må kunne kjempe og tro.

Norsk åndsliv har lenge sviktet disse to oppgavene.  Den ubevisste frykten for virkeligheten har altfor ofte skapt en kvasiradikal maskerade, hvor individets psykologiske og seksuelle anfektelser er blitt utnevnt til høieste ”dristighet”.(…)

Vi vil i dette tidsskrift  prøve å være med i arbeidet for å vekke menneskenes fantasi og erkjennelse av vår tids kamp.  Vi vil holde valget frem for dem – mellom den fascistiske tilintetgjørelse av all kultur og frigjørelsen av alle krefter i det klasseløse samfund”.

Her ble det holdt oppgjør med humanismen (Nansen-skolen, skipsreder Odfjell), pasifismen (brevveksling med Aldous Huxley) og psykoanalysen, slik den var kjent i Norge (Ivar Digernes/Johan Scharffenberg).  Her ropte Nordahl Grieg ut om hva fascismens seier i Spania kunne føre til, og her ble Quisling brennemerket som en farlig mann.  Her ble også organisatoriske og politiske spørsmål innen arbeiderbevegelsen drøftet.  Og Grieg skrev sine artikler med forsvar av Moskva-prosessene, der han – som den eneste betydelige norske forfatter – lot til å godta de offisielle forklaringene fullt ut.

Veien Frem var både når det gjelder bidragsytere og temaer i første rekke et internasjonalt tidsskrift, selv om også norske temaer i høy grad var med.  Det kjempet mot tiden; hver artikkel, hvert dikt skulle flamme, være en handling – i en ond og forvirret tid.

Dets kamp førte ikke fram.  Tidsskriftet måtte dessuten etter kort tid gå inn pga. pengemangel.  Og dets redaktør fikk etter krigen gjennom sin krigsinnsats og heltedød en nokså spesiell rolle.  Han ble noe nær en nasjonal helligdom, og man ”tilgav” og så bort fra hans s.k.  ”kommunistiske” virke før krigen.  Det fikk f. eks. en mann som Rolv Thesen til å si, i en anmeldelse i Arbeiderbladet ( 1945):”Mange av de folk som nå leser både Flagget og Friheten, så øyet bli stort og vått, kunne visselig ha godt av å minnes at nasjonalskalden Nordahl Grieg også var en sosial dikter og forkynner, som elsket sitt fedreland så høyt at han også unte det et nytt og bedre samfunn”.  Og han etterlyste ”et bind prosa som inneholdt hans artikler fra før krigen, iallfall et utvalg av dem som stod i hans tidsskrift Veien Frem.”  

                                                     

Utvalget kom i 1947, foretatt av Odd Hølaas, og omfattet Nordahl Griegs bidrag i Veien Frem, supplert med artikler av ham fra andre tidsskrifter og fra pressen, slik at også tiden 1938-40 så vidt ”dekkes”.  Den siste er den oppsiktsvekkende nøytralitetsvakt-artikkelen under den finske vinterkrigen: ”Hvor mine tanker er”.

Man bør kanskje betrakte Odd Hølaas’ utvalg som et noe situasjonsbestemt – men selvsagt nyttig – bidrag til korrigering av det spesielle Nordahl Grieg-bildet som hadde festnet seg i Norge under krigen og like etterpå.

I dag kunne man tenkt seg en annen utgave, gjerne i faksimile, av alle numrene av tidsskriftet, slik at man får lese alle bidragsyterne.  Det ville gjøre de dramatiske årene 1936-37 enda mer levende, og man kunne få lese f. eks. Alexandra Kollontay, Martin Andersen Nexø, Maxim Gorki, Lulu Ziegler, Graham Greene, Ignazio Silone, Erik Blomberg, Thomas Mann, Louis Aragon, Anna Seghers, Sergei Tretjakov, Ilja Ehrenburg, Ludwig Renn, Otto Gelsted, Hans Kirk, Harald Herdal, Andrè Malraux side om side med Henrik Sørensen, Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Olaf Kullmann, Ivar Digernes, Johanna Bugge Olsen, Gunnar Reiss-Andersen, Johan Borgen, Jakob Friis, Eyvin Dahl, Emil Løvlien, Johan Scharffenberg.  -  En slik utgave kunne kanskje avmystifisere tidsskriftet også, i den grad det er nødvendig, og sette Nordahl Grieg inn i et miljø.

Men det går an å skaffe seg årgangene og lese på et bibliotek.

Fossegrimen

Tidsskriftet ble startet av Torolv Solheim i 1954 på målpolitisk, nasjonalt og sosialistisk grunnlag, året etter at Orientering hadde begynt å komme.  Det var hele tiden, kanskje med unntak for ”aktivist”-fasen under det nye navnet Veien Frem i 1962-63, sterkt preget av Torolv Solheim som redaktør.  Nye skribenter kom stadig til, helst yngre mennesker.  Og de skulle skrive godt for å hevde seg.  Georg Johannesen sier i innledningen at Fossegrimen kan sees som en stor roman av og om Torolv Solheim, der de øvrige bidragsyterne er hans venner og feriegjester. – Morsomt og ganske sikkert meget riktig sagt om den vitale og mangfoldige sosialøkonomen og aktuaren, redaktøren og lektoren, m.m.m.

Terje Bodin Larsen har redigert boken om tidsskriftet tematisk, med hovedvekt på politiske artikler. Hovedavsnittene er ”Språkstrid – og det nasjonale og sosiale innhaldet i målstrevet”, ”Ny opprustning i skuggen av krigsoppgjeret”, ”Norsk sjølstende og utanlandsk kapital”, ”Rasehat – opprør – frigjering”, ”Motdagistar og andre studentar”, ”Arbeiderpartiet tek farvel med sosialismen – Sosialistisk Folkeparti veks fram”, ”Kvardagsliv og draumane” (der siste er om og av Axel Jensen).

Det er greit nok å redigere på denne måten.  Og det gir et ganske dekkende bilde av hva Fossegrimen stod for politisk.  Litt mer om gjenoppdagingen av Norge blant de yngste ( som ikke bare var ”begynnende populisme”) kunne en kanskje tenkt seg.  Og litt mer litterært stoff – kanskje.  Riktignok er dikt av Aslaug Låstad Lygre, Olav H. Hauge og Georg Johannesen ( og seksjonen om Axel Jensen ) tatt med.  Men mange flere skjønnlitterære bidrag ble trykt her første gang.  Viktige litteraturkritiske artikler også.  Slik virket Fossegrimen som et supplement til Profil ( og for så vidt delvis til Vinduet ) spesielt de siste årene fram til 1968. Det skal også nevnes at Fossegrimen laget  særnummer om Helge Krog i 1964, da han ville ha fylt 75 år.  Og samme år utkom som særhefte samlingen Samtidsprofilar, der Torolv Solheim trykte opp igjen sine portretter av samtidsskikkelser som f. eks. C.J.Hambro, Nils Lavik, Arnulf Øverland, Rolf Stranger, Trygve Bull ( portrettet av ham – med overskriften ”Mot Dag mot kveld” – er forresten tatt med i utvalget).

Man skal helst ikke klage over at ting blir utelatt.  Bodin Larsen tar for øvrig forbehold i forordet og viser til andre antologier og samlinger for dem som vil ha mer stoff ( jeg har selv nevnt noen av dem ovenfor).  Men noe av frodigheten i tidsskriftet er blitt litt borte i utvalget.  Til gjengjeld finner en den igjen både i Georg Johannesens innledning og Torolv Solheims etterord.  

                                             

Så, om innholdet i boken:

Man finner Solheims artikler fra 1954 om språk-kløyvinga som et gode, fordi den er en surdeig i det kulturelle og politiske liv, man finner hans innlegg til fordel for dialektene, hans spidding av riksmålsorganet Ordet og spesielt Agnar Mykles artikkel der om den avgrunn det må være mellom talemål og skriftmål ( overskrift:  ”Parnassets tungetale”).  Og man finner en artikkel om Per Sivle av Ivar Digernes.

I avsnittet om opprustning og krigsoppgjør finner man Solheims artikkel: ”Har vi ingen ting lært?” fra 1955 -  ti år etter 1945, Georg Johannesens beryktede og allerede siterte lederartikkel fra 1962, Sigbjørn Hølmebakks tale på Stortorvet på motarrangementet til Hjemmefrontens markering av frigjøringsdagen 8. mai 1961 ( seks uker etter ”atommarsjen” og tre uker etter DNA’s ”atomparagraf-vedtak”) og hans artikkel om Veien Frem og Nordahl Grieg.  Og Solheims artikkel om C.J.Hambro og 1945.

I avsnittet om norsk selvstendighet og utenlandsk kapital finner man både artikler om norsk økonomi etter krigen, om situasjonen på venstresiden ved inngangen til 1960-årene, om monarkiets stilling og om moderne landssvik (ÅSV og Alcan-saken, 1967) – og: en artikkel om planøkonomi i Sovjet (!) (som for øvrig er god nok).

Så finner man artikler om den tredje verden av Ingvald Godal og Georg Johannesen; Gunnar Ringsrød har et skjønnlitterært bidrag, og Olav H. Hauge ( hans Korea-dikt fra 1954).  Når det gjelder studentene og utdanning i det hele tatt, finnes det er intervju med Berge Furre ( om Sosialistisk Studentlag, etter ”påskeaksjonen” o.a.), artikler av Dag Seierstad ( om sosialismen og utdanningssamfunnet, med utgangspunkt bl.a. i Michael Youngs bok om ”meritokratiet”) og Torolv Solheim ( om Mot Dag-studentene i 1930-årene).

I avsnittet om  DNA og SF er tatt med Torolv Solheims innlegg til fordel for et nytt parti

( 1959 ), Per Maurseths samtale med Christopher Hornsrud ( 1960), Sigbjørn Hølmebakks artikkel ”Jubileumsmannen”, om Einar Gerhardsen, ved DNA’s 75-års jubileum 1962 ( sitat: ”Å føre en radikal arbeiderbevegelse trygt over i den borgerlige leir, og samtidig bevare myten om at man fremdeles fører en sosialistisk politikk, er i virkeligheten et taktisk mesterverk”), og Torolv Solheims artikler etter valgene i 1961 og 1965 om de politiske utsiktene etter nederlagene for arbeiderpartiene i vårt eget land og ute i Europa.

Fossegrimen var nokså alene på venstresiden i 1950-årene ( ved siden av Kvinnen og tiden og Orientering).  I 1960-årene ble dette annerledes.  Men Fossegrimen fant sin plass fortsatt.  Det var mer nasjonalt og internasjonalt ( og mindre villig til ”dialog”) enn tidsskriftet PAX, som gjerne tok opp mer eller mindre dagsaktuelle emner til debatt den første tiden.  Det var mindre vitenskapelig, ”universitært” og teoretisk enn Kontrast.  Og det hadde hele tiden en god forankring i økonomiske og historiske perspektiver.  Det var, kort sagt, et allsidig tidsskrift – levende og uberegnelig.  Det var synd det måtte gå inn i 1968.

Om Fossegrimens forhold til SF vet jeg lite.  Men det ser ut til å ha vært både personlig og nært.  I alle fall overtok Torolv Solheim formannsvervet i den vanskelige tiden etter SUF/SF-striden og etter valgnederlagt i 1969.

Georg Johannesen skriver i sin innledning at Torolv Solheim er representant for ”de mest fascinerende og minst interessante motstandskreftene i Norge:  de tapende!  Tidsskriftet handler om de seirende:  Alliansen Gerhardsen og det engelskvennlige Høyre – over hodet på Nygaardsvold, Haakon VII, Nordahl Grieg o. l.”.

Og man kan konkludere:  Fossegrimen har i det store og hele appellert til det gamle Norge, det konservative, skeptiske, kunnskapsrike Norge, som er ungt i sinn, men som kan sin historie og som vet forskjell på høyre og venstre ( men som har gjort det dårlig i praktisk politikk).  Aristokratisk og demokratisk på samme tid.  Og kanskje romantisk.  Jeg tror Solheim har drømt om det gode Norge slik Nordahl Grieg også gjorde det.  Men på andre måter og med annen form for tyngde.

 

    

Berge Furre:  Om Fossegrimen

 

Fra NY TID 6. april 1978.

 

Før venstreorienterte tidsskrift vart vanlege som krægda, hadde vi berre Fossegrimen.  Torolv Solheim greidde det frå 1954 til 1968.  Det høyrer med å undrast over korleis.  Kulturfondet fanst ikkje. Det kom inn på slutten – meir som dødshjelp enn som livberging:  Eit tilskot derifrå kunne nyttast til å betala gjelda slik at tidsskriftet kunne leggjast ned. 

Torolv Solheim var Fossegrimen.  Eg møtte han fyrste gong i 1954 – den gongen ein ukjend mann for meg som sat på ein stabbestein ved ein bygdaveg i Førde i Sunnfjord med eit prøvenummer og ei tingarblokk på fanget.  Alle som gjekk ut og inn av møtesalen til landsmøtet i Norges Målllag der i bydga laut gå innom stabbesteinen.  Eg slapp iallfall ikkje forbi utan å bli tingar.  Eit radikalt tidsskrift i MacCarthey-tida- eit måltidsskrift i foreldreaksjonsåra – det kunne ikkje bli noka langvarig økonomisk bør for meg.  Men det vart altså bladpengar i 14 år. 

No har Pax gjeve ut ei samling artiklar frå tidsskriftet – attåt dei som har stått i ”Samtidsprofilar” og ”Vestaver”.  Georg Johannesen har skrive innleiing, og Solheim har eit etterord.  I etterordet vil han mellom anna formidla – attåt artiklane i boka – desse linene i ein omtale av Norge som satellitt under vestlege stormakter: 

”I ein fireårig stortingsperiode har SV vore representert med ei gruppe på 16 mann utan at ein einaste har funne på å kreve offentleggjort dokument om dei hemmelege avtalene for tretti år sidan.  I tillegg til denne parlamentariske lamminga av venstresosialistisk politikk, har vi eit politisk historisk bevisstlaust ml-parti som gulpar opp ein anti-sovjetisme som ein må tilbake til dei ”sanselause åra” for å finne maken til. 

Kva er det som har ført til at venstresosialistisk politikk har gått skeivt?  Kort sagt trur eg det er mangel på politisk kontinuitet i rørsla.  Dermed blir det ikkje plass for kontinuerlig veksande tillit.  Ungdomen er bra den.  Ærer de unge!  Men – ungdomsbryst og ufornuft – sa bestemor mi.  Dette også i politikken.” 

Sentralt står artikkelen ”Trengs det eit nytt parti i norsk politikk?” – ein viktig del av førespelet til Sosialistisk Folkeparti, som vart skipa i 1961.  Kva slag parti var det Solheim tenkte seg?  Dette sitatet grip noko sentralt: 

”Vi treng nemleg eit nytt parti i norsk politikk.  Og dette partiet må ikkje avgrense seg som eit arbeidarparti på tradisjonell grunn.  Det må vere eit folkeparti som femner vidare og bygger på det beste i vår politiske tradisjon frå både venstre og arbeiderpartiet.  Det må bli eit parti som gir arbeids- og bustad-rom for alle dei som i dag er politisk heimlause i norsk politikk. 

Eit nytt parti som kvitter seg med alle reminisenser frå den ”klassiske” partipolitikk, kan bety ei fornying og ei videreføring av det beste ved vårt demokrati.   Den avlegsne form for partidisiplin måtte forsvinne fullstendig.  Heller burde partiet bygge på prinsippet: ein moralsk utvikla individualitet som grunnlag for all organisasjon. 

Det finst nemleg ein svert effektiv garanti mot partiutvikling både i retning byråkrati og sekterisk kverulantisme:  Ei politisk atmosfære av fri luft og toleranse.  I slik luft trivst nemleg verken byråkraten eller kverulanten…. 

Vi har bruk for eit nasjonalt uavhengig idesterkt folkeparti til å rense lufta.” 

Er det noko vi har mista på vegen?  Skulle det være nokon som tykkjer at ikkje alt er fullkome på venstresida i dag, er det ikkje dumt å lese denne boka.  Og dei som tykjer alt er i orden – dei bør absolutt lesa ho.

 --------

 

Se også omtale i oversiktsartikkelen ”25 år for sosialismen” i PaxRevy nr 1 1977.

 

  Tilbake