|
TERJE BODIN LARSEN: MANNEN FRA OLJEBERGET. RELIGIØSE OLJETRYKK OG ANDRE FOLKELIGE BILDER
Gjengitt fra Samler og Antikkbørsen nr 5 1999 ss 22-25. Tilbake
Til billedgalleriet
Oljetrykkenes motiver har nok slik sett fortsatt innflytelse på hva som finnes på veggene rundt i mange hjem. Selv om de fleste av disse bildene i dag er avskrevet og oftest kassert som gammeldags og smakløst "kitsch", representerer de på den annen side et viktig stykke kulturhistorie og et innblikk i hva som preget stuer og kammers den gang. Teknisk sett er oljetrykket et fargelitografi, som er brakt til å ligne mest mulig et oljemaleri ved at det er fernissert med skjellakk og i tillegg ofte også trykket på strukturpreget papir, mest mulig likt lerret. Litografiet er en trykketeknikk som først ble tatt i bruk av franskmannen Aloys Senefelder rundt år 1800. Teknikken kan enklest beskrives slik: Overflaten på en polert steinblokk benyttes som trykkplate. Trykkplaten gjøres mottagelig for trykksverte ved at den påføres fete, sepeholdige stoffer. Den øvrige del av platen gjøres mottagelig for vann ved etsing med salpetersyre. Deretter finner trykkingen sted: Først fuktes trykkflaten med vann som kun vil bli opptatt av de deler av steinen der det ikke skal være trykk. Deretter påføres trykkfarven, som skyr de fuktige delene av steinen og kleber til de fete partiene , det vil si selve billedflaten. Farven trykkes så over på papiret gjennom en trykkpresse. En slik teknikk kalles forøvrig
flattrykk, da det ikke er noen nivåforskjell mellom de enkelte delene av
trykkplaten. Det gjør at platen ikke blir slitt på samme måte som ved for
eksempel tresnitt og kobberstikk. Litografiteknikken kunne derfor brukes
til å trykke i nærmest ubegrensede opplag. Teknikken slo for alvor an ute
i Europa på midten av 1800-tal1et, og nådde altså et høydepunkt med de
fernisserte fargelitografiene - "oljetrykkene" - rundt
1870-90. May og Kühn De viktigste masseprodusentene av oljetrykk for det nordeuropeiske og dermed også det norske markedet var de store tyske forleggerfirmaene E.G.May Söhne i Frankfurt og Gustav Kühn i Neu-Rüppin, derav tilnavnet "neu-ruppinere" som ofte brukes om disse bildene. Disse forleggerne trykket teknisk sett svært fullkomne trykk i store opplag til lave priser. Trykkene ble ofte solgt av omreisende kolportører og skreppekarer. I begynnelsen av vårt århundre ble etterhvert også glassmesteren - glarmesteren" - og religiøse bokhandlere viktige "kunstformidlere". De tyske forleggernes størrelse og tekniske overlegenhet gjorde det umulig for lokale norske trykkeribedrifter å ta opp konkurransen, slik at så godt som alle folkelige trykk fra denne perioden er produsert i Tyskland. Den litografiske industrien i Norge i denne tiden produserte først og fremst topografiske trykk og billedserier av landskap og byer i Norge. Dens viktigste bidrag ble likevel trykking av reklameplakater og emballasje, ofte av svært høy teknisk og kunstnerisk kvalitet, etterhvert som industri- og forbrukersamfunnet vokste frem. Også tidlige postkort er ofte eksempler på godt
håndverk fra norske litografer. I dag overlever litografiet hovedsaklig
som teknikk innenfor grafisk kunst. De mer tradisjonelle grafiske
teknikker, som tresnitt og kobberstikk, og selvfølgelig oljemaleriet, var
hele tiden forbeholdt det mer "kondisjonerte" billedmarked. Dette markedet
foretrakk dessuten svart-hvitt grafikk, særlig nye teknikker som
fotogravyr og stålstikk. Det glansede fargelitografiet, tross sin tekniske
fullkommenhet, ble ansett som "simpelt".
Forut for oljetrykket møter vi
forløpere som det håndkolorerte litografiet, som for eksempel portrettet
av hertugparet Sophie og Oscar av Östengöthland, senere dronning Sophie og
kong Oscar av Norge og Sverige, fra omkring 1860 Fargeleggingen ble gjort
hovedsakelig ved bruk av sjablonteknikk. Selve litografiet ble først
trykket i sort trykkfarge. ved hjelp av en sjablon eller mal av papp som
ble lagt over bildet ble deretter enkelte felter raskt og effektivt
fargelagt for hånd i en eller flere farger. Karakteristisk er den blå
anilinfargen, som for første gang var blitt fremstilt syntetisk i Berlin
mot slutten av 1840-årene. Denne tekniske nyvinning medførte blant annet
at vår hjemlige koboltblåprodusent Blaafarveverket på Modum gikk konkurs i
løpet av kort tid. Den andre mest benyttede fargen er gul.
Oljetrykkene avløses i begynnelsen av
vårt århundre etterhvert blant annet av svart-hvitt gjengivelser av
statuer og skulpturgrupper i marmor eller gips, vanligvis trykket i
offsett-trykk. Thorvaldsens "Messias" var et særlig populært andaktsbilde.
"Broderkyssen" som er avbildet her er fra omkring 1910. Det
billigere offsettykket, som var en av litografiteknikken, gjorde nå sitt
inntog for fullt. Nå hadde man lært seg å overføre trykkbildet på en
sylindrisk metallplate, som via en gummisylinder overførte fargen på
trykkplatene til papiret. Det tunge arbeidet med litografsteinen var
forbi, og de store mekaniske rotasjonspressene på vei inn.
Et annet eksempel på offsettrykket, denne
gang i farger, er det avlange blomsterbildet, beregnet til å henge over
skjenken i spisestuen. Skjenken er det avlange skapmøblet til dekketøy,
duker og serviser som var ett uunnværlig innslag i våre olde- og
besteforeldres interiør. Et tilsvarende større bilde var beregnet på å
henge over dobbeltsengen. Blomstermotivene skulle bidra til å gjøre
innredningen lys og hyggelig. Motivene
Oljetrykkenes motiver kan således deles i to hovedgrupper: de religiøse og de mer verdslige motiver. De religiøse motivene er først og fremt andaktsbildene. Dette er avbildninger av dem som går i forbønn for mennesket for Gud, altså Jesus og Maria, gjerne som parbilder som her. Helgener forekommer også ofte, selv i det protestantiske Norge. Deretter kommer bilder med fortellinger fra det Gamle og Nye Testamente, allegoriske fremstillinger av forskjellig slag, portretter av kirkefyrster og reformatorer samt bilder av mer allmenn religiøs karakter, som "lærebildet" om Jesu dom.
Det kan forresten nevnes at oljetrykket "Jesus gråtende på Oljeberget" kanskje er tidenes mest populære religiøse trykk, produsert i mer enn l0 millioner eksemplarer og fortsatt i handelen. Bildet er malt rundt 1890 av den tyske maleren Josef Untersberger, men signert med det mer klingende "Giovanni".
Noen av trykkene som ble solgt i Norge
var også beregnet på salg i katolske land lenger sør i Europa. I tillegg
til sin flerspråklige titteltekst, som så godt som alle trykk var utstyrt
med, hadde da disse også påtrykt såkalt imprimatur eller trykketillatelse
fra den katolske kirken, vanligvis fra den katolske biskopen i Limburg.
Blant de verdslige motivene var konge- og fyrsteportrettene, som det
flotte bildet av den unge keiser Wilhelm II, den viktigste gruppen.
"Livets forskjellige stadier" var også et populært billedmotiv, med røtter
tilbake til middelalderen. Her ble livet faser fra vugge til grav
beskrevet, med vise ord med på veien. En versjon illustrerte mannens liv,
en annen kvinnens som her. Teksten var på norsk, for denne utgaven hadde
den tyske forleggeren skreddersydd for det norske markedet. I Tyskland
fikk bildet tilsvarende tysk tekst.
Mor og barn var også et klassisk motiv, sammen med rene barne- eller voksenportretter som ikke gjengir noen bestemt person, men er ren dekorasjon, som det flotte portrettet av en ung dame eller kurtisane med fjærprydet hatt.
Oljetrykket som
samlerobjekt Selv om oljetrykkene opprinnelig ofte var
stiftet rett på veggen uten glass og ramme, vil de fleste som overlever
idag være i enkle trerammer fra siste halvdel av forrige århundre. Et
"komplett" eksemplar bør derfor ha med tittelteksten, som dessverre ofte
ble klippet bort før innramming, original ramme og glass. De som ikke opp
gjennom årene er blitt kastet under oppryddinger og moderniseringer, har
ofte fristet en ublid skjebne i kasse på loftet eller på utedoen, og har
derfor ofte fukt- og andre skader. Men papiret og trykket er solid, og
ofte har de overlevd forbløffende bra. Da er alt som skal til en forsiktig
rens for støv og skitt og ettersyn av glass og ramme, inklusive
utskiftning av kartong eller treplatebaksiden med syrefri kartong. I tillegg til sin dekorative og
kulturhistoriske verdi, som er det beste argument for å interessere seg
for de gamle oljetrykkene, er det grunn til å tro at "neuruppinerne"
etterhvert vil bli mer verdsatt også i Norge, og at prisene vil øke
deretter. Et par hundrelapper for "Den lidende Jesus" i kassen av gamle
rammer på neste bruktmarked er derfor sannsynligvis en god investering i
dagens marked.
Litteratur
: | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||