Ulf Hamran: Villtulipanen og sjøfartshistorien Tilbake
Foto: Per Ivar Åsen
Agderposten bragte 2. juni førsteamanuensis Per Arvid Åsens synspunkter på hvordan den gule villtulipanen, tulipa silvestris, kan ha funnet veien til Sørlandskysten, som jeg tror kan trenge en kommentar.
"Villtulipanens vei til norsk natur er et mysterium for botanikeren" sier Åsen. Men for sjøfartshistorikeren er mysteriet ikke særlig stort. mer om det senere.
Åsen vet? eller antar? at den "på 1700-tallet var en populær prydplante i hageanleggene rundt slott og klostre i Mellom-Europa" og at den derfra "lett kan tenkes" å ha kommet til Norge, og "sannsynligvis først til Sørlandet".
Men deretter mener han også at den kanskje er kommet hit med ballastjord, hvorpå han igjen lufter tanken om at den kanskje var en "opprinnelig prydplante som ble tatt med til Sørlandet på slutten av 1700-tallet eller tidlig på 1800-tallet,- botanikerne undres", sier Åsen, etter at han har servert de nevnte nokså sprikende teoriene.
Men innledningsvis hevder han at det "opprinnelige, naturlige voksestedet for denne tulipanen må være Middelhavsområdet, Nord-Afrika og Kaukasus".
Her kan Sørlandets sjøfartshistorie hjelpe botanikeren med hvilken av de teoretiske muligheter man vil bestemme seg for, når det gjelder villtulipanens reiserute til Sørlandet. Hvor kom den fra, hvorledes og når?
Det er meget lite som tyder på at den gule villtulipanen er innført til Sørlandskysten som prydplante, hentet fra slottsparker og klosterhager i Mellom-Europa. Ser vi på utbredelsesområdet, så er dette bastant knyttet til og stemmer med seilskipsfartens glanstids kjerneområder, fra Risør til Svinør, at dette i seg selv må gi en klar pekepinn om hvordan. Tulipanene finnes utelukkende i kystområdet , og gjerne så nær sjøen som mulig. Og alltid nær 150 til 200 år gamle boliger hvor folk har hatt sjøfart som levevei. I byene og i uthavnene. Veldig ofte finner man oppmurte terrassehager med påfylt jord, som stammer fra ballast bragt hjem med skutene.
Så blir spørsmålet: På hvilket tidspunkt seilte Sørlandets skipsflåte til det området Åsen mener den gule villtulipanen har sin naturlige opprinnelse i, - i en fart som resulterte i hjemtur i ballast?
Svaret er enkelt: Under Krimkrigen 1853-1856, da vestmaktene England og Frankrike satte alt inn på å hindre Russland i å ta Tyrkia (så Bosporus ble russisk), gikk en uendelig strøm av skip daglig i fire år inn Middelhavet og Svartehavet til Krim med forsyninger til de allierte som beleiret Sebastopol, og for i ballast tilbake. Det vanlige ellers i Svartehavsfarten var jo å ha korn eller annet med ut vestover på hjemtur.
Krimkrigen ga et enormt oppsving i skipsbyggeriet i Nedenes amt. Fraktene nådde eventyrlige høyder. Folk i sjøfartsdistriktene bygde seg store hus og lot anlegge hageterrasser, som fyltes opp med ballast. I Svinør er en holme midt i havnen helt ombygd med gråsteinsterrassemur, og alt fylt med Svartehavsjord. Holmen er gul av tulipaner om våren. I skortene på Torungen anla fyrforvalteren minihager av ballastjord. Der lyser tulipanene i mai-juni.
Hos kaptein Christensen i "Kjæret" i Risør står tulipanengen gul, det samme på "Martheskjær" på Sandvigen, Hisøy.
Ingen skipper fra Nedenes besøkte klosterhager langt inne på landjorden og stjal med seg tulipanløk av en plante som vokste som ugress. Sydpå blomstrer den i mars-april eller før. Da var sørlandsskipperne hjemme og skuta i opplag! Om sommeren er tulipanen usynlig.
Fylkeskonservator Albert Ugland fortalte om hageterrassene ved hans barndomshjem på "Branden" i Kolbjørnsvik, at de var fylt med jord hjemført fra Sebastopol med "Singara" av Arendal. Mannskapet bar i bærebårer opp i hagen.
Villtulipanen er kommet til Sørlandet i ballast, den er ikke "hjemført" med hensikt. At den er både vakker og morsom, som er kun en tilfeldighet. Og kan ikke botanikeren tenke seg at dens ubendige vekst slett ikke har fremkalt bare glede hos hagedyrkere, - den er jo nesten som et ugress å regne?
Nå går jeg ut fra at sjøfartshistorien har løst botanikkens problem, hva tulipa silvestris angår.
Agderposten 7. juni 1997
Les mer om villtulipanen her