Fra Sandvigens fortifikasjonshistorie.
Fra kartet gjengitt på s 213 i
Beutlich: Norges Sjøvæbning 1750-1809.
Midt på bildet hovedbatteriet, nåværende Sandvigveien 215, nederst ytterste
batteri,
nåværende Sandvigodden fyr.
Den 3. januar 1809, på høyden av Napoleonskrigen med den tilhørende norsk-danske sjøkrig mot England og Sverige, inspiserte daværende øverstkommanderende for Norges sjøforsvar kontreadmiral Lorens Henrich Fisker befestningene ved Arendal og gav direktiver for det såkalte Sandvigsbatteriet. Nedenfor er rapporten fra hans besøk, slik det er gjengitt i F. Beutlich: Norges Sjøvæbning 1750-1809, Oslo 1935, ss 213 ff.:
"Sandvigsbatteriet var til å begynne med henregnet til Arendals forsvar, og utgiftene ved dets underhold skulde visstnok bæres av byens defensjonskasse. Generalkommandoen gav imidlertid ordre om at dette batteriets besetning og underhold skulde henlegges under sjøetaten, og meddelte samtidig at det til kommandør vilde bli avgitt en offiser fra Vesterlenske regiment. Besetningen skulde på grunn av årstiden "innskrenkes alene til vakthold". Premierløitnant A. Brinch overtok derpå kommandoen 1. desember.
Sandvigsbatteriet besto av et hovedbatteri, montert med 8/12pd. kanoner, åpent baktil, med "3 faser og 10 embrasyrer(1), brystvernet 10 fot, plattformen dybde nok til å kunne forøkes". Dessuten et ytre batteri, montert med 1/24pd. og 2/12pd. kanoner. "Anlegget er tjenlig, men brystvernet må forhøies og innrettes til embrasyrer", skrev han til generalkommandoen. Den faste besetning måtte bestå av batterisjefen, seksjonsanføreren for kystvernet og en månedsløitnant, 2 konstabler som regnskapsførere, 22 matroser til kanonkommandører og vicekommandører og 22 til kystvern. Tillike 50 mann av de nærmest boende kystvern, som skulde møte ved batteriet når alarmskuddet gikk og fra det øieblikk stå under militær lov. Den faste besetning blev innkvartert i Sandviksflekken og fikk 36 sk.i dagpenger. I vintertiden skulde det bare være en vaktstyrke,, bestående av en overkanoner og 6 mann kystvern som daglig skiftet. Beholdningen av ammunisjon var satt til 25 skudd pr. kanon og av geværer til 40, med 1000 skarpe partoner. Den faste besetning skulde jevnlig ekserseres ved kanonene, og kystvernet så ofte anordningen tillot det. Som månedsløitnant blev antatt koffardikaptein Johan Ditlev Fürst fra 20. februar. Den faste besetning ankom 13. mars. Kanoneksersisen blev nå drevet daglig fra 6 til 11 fmd. og 2 til 5 emd., mens hjelpemannskapet var tilsagt å møte til eksersis hver søndag eftermiddag fra kl. 2 til 5. Brinch melder 20. mars at han har måttet låne 45 tolvpd. karduser av borgerskapet i Arendal, da det for tiden viste sig en del fiendtlige kryssere utenfor kysten der. Den i januar fra Kristiansands arsenal rekvirerte ammunisjon kom ikke før midt i april. Grunnen til denne sene ekspedisjon var at arsenalet vanskelig kunde avgi så meget som det var rekvirert, og at det derfor hadde vært korrespondert i sakens anledning mellem Kristiansands kommandantskap og generalkommandoen. I betraktning av at det var krig, synes det eneste rimelige å ha vært at arsenalet straks sendte hvad der kunne undværes, og at korrespondansen kom efterpå".
(1) Skyteskår