Familien Brauner fra Gørlitz til Arendal
Vi starter
denne lille familiehistorien med fortellingen om familien
Brauner, som innvandrer til Norge fra Tyskland helt på slutten av 1800-tallet.
Familien som på dette viset slutter seg til en
lang tradisjon av tysk innvandring til Norge, består av
Karl Gustav Ludvig Brauner, hans kone Augusta og deres tre barn i alderen
syv til femten år - Martha, Hedwig og Anna Frieda.
Karl Brauner er født i
landsbyen Dittmansdorf/Kreis Waldenbug i Ober Schlesien i det nordøstlige
Prøyssen den 1. september 1856.Om hans familie eller slekt forøvrig vet vi
ellers lite. I dette urolige området,
herjet av to verdenskriger og stadige delinger mellom Tyskand, Polen og
tidligere Sovjet Unionen, er det meste av arkiver og oplysninger enten ødelagt
eller vanskelig tilgjengelig.
Karl Brauner levde det meste av sitt voksne liv
i Gørlitz, en større by i nærheten av Dittmansdorf, hvor han livnærte seg
som skomaker. I 1892 forlater han Gørlitz
med familien og drar vestover til Hamburg, sannsynligvis av samme grunner som
gjorde at han senere dro til Norge: arbeidsledighet og vanskelige økonomiske
forhold.
Familien Brauner bor så i forstaden Altona ved
Hamburg fra 1892 til 1898. I dette
tidsrommet dør flere av barna; kolera- og difteriepidemier herjet og barnedødeligheten
er høy. I 1898 ankommer så familien med seilskip fra Hamburg til Kristiansand,
og drar derfra videre til Flekkefjord. Der
dør Augusta i barselseng, og familien lever under kummerlige forhold.
I desember 1902 drar så den syke og arbeidsledige “Tydske Skomager”
og immigrant Karl Brauner med skip fra Kristiansand tilbake til Hamburg.
De to yngste barna
Anna Frieda og Adolf plasseres på
barnehjem og hos pleieforeldre, det er meningen at de snart skal følge etter
til slektninger i Tyskland. Karl
selv kommer til Hamburg i januar 1903, og i juli drar han østover i retning
Kiel. Han er nå 47 år gammel,
enkemann og med to mindreårige barn etterlatt tilbake i Norge. Og her slutter sporene etter Karl Brauner; etter juli 1903
vet vi ingenting om hans skjebne.
Navnet Brauner går ut med den eneste sønnen
som får leve opp: yngstemann Alfred Adolf.
Som immigrant i USA tar han senere navnet
Carlsen, av språklige grunner, eller kanskje for å unngå motviljen mot tyskere
i tiden rundt annen verdenskrig.
Brauner-navnet kan være en avledning av
Braunher, etter fargen på bjørnen som tidligere var tallrik i de schlesiske
skogene. Mest sannsynlig er navnet
geografisk bestemt: det betegner en
mann fra Braunau. Det fins flere
steder med dette navnet, mest sannsynlig er stedet Braunau/Heushheuer, nåværende
Broumov i Tsjekkia. Den tysktalende
protestant-familien Brauner kom kanskje fra dette gamle tyskdominerte
habsburgerlandet Bøhmen-Máhren, sørøst for Schlesien i dagens Tsjekkia.
Karl Brauner giftet seg i 1882 med Augusta
Louise Kleinert, født i Neugericht, Kreis Waldenburg i Schlesien 19. april
1858. Augusta Brauner dør i
Flekkefjord 1. mars 1900, og blir begravet og jordfestet 7. mars. I kirkeboken
står “Død av Influensa efter Barselseng”, etter sønnen Adolfs fødsel.
Augusta og Karl hadde
til sammen tretten barn.
De fleste døde som småbarn: Helene
Wilhelmine 3 måneder gammel i 1893, Karl Richard bare en måned gammel i 1894,
og Karl Wilhelm 5 år gammel i 1895.
Barna som levde opp var:
Metha Hedwig, født i Neugericht 24. juli 1883
Anna Frieda, født i Gørlitz 6. januar 1891
Alfred Adolf, født i Flekkefjord april
1900, død i Brooklyn, New York 2. november 1967.
Før sitt ekteskap med Karl, hadde Augusta
dessuten datteren Martha, født i 1881, som også bodde sammen med familien.
Anna Frieda 1907
Vi lar Frida, som ble navnet hun brukte som
voksen, se tilbake sytti år senere og fortelle fra sin oppvekst og de første
årene etter ankomsten til Norge:
“
De
første årene bodde vi mange forskjellige steder, Kristiansand, Flekkefjord,
Kristiania, og jeg gikk på mange forskjellige skoler.
På skolen var jeg redd og sjenert av meg, så
det var om å gjøre å ikke bli hørt. Og
ble jeg hørt sto jeg rett opp og ned og kunne ikke si noen ting. Jeg hadde ikke
hatt noen god barndom, så jeg hadde ingenting å bygge på, ingen trygghetsfølelse
i noen retning. Så jeg var heller
forsagt og redd av meg, og naturligvis sjenert også. Jeg
tror det var legningen min, å være litt sjenert.
Min mor døde da jeg var åtte. Adolf, som ble født da mor døde, ble satt bort,
og jeg flyttet rundt sammen med min far. I
1902 reiste jeg sammen med ham en tur til Tyskland, for å se om det var værendes
der, men han fant naturligvis ikke noe arbeid.
Så var det å reise tilbake igjen til Kristiansand.
Adolf var som sagt satt bort og min far passet naturligvis ikke på å
betale for ham. Så pleieforeldrene ville ikke ham ham lenger, og jeg måtte
reise alene med ham til min søster Hedwig. Adolf var bare et par år, og skrek
i ett kjør hele veien på båten til Tvedestrand. Adolf hadde gått for lut og
kaldt vann opp til da, men nå tok Hedwig ham til seg som sin egen.
Jeg har ingen brødre, pleidde Adolf å si, men Hedwig er min mor.
Hvem er din mor og far, sa skoleungene til ham - jeg har ingen foreldre,
men Hedwig er min mor, svarte han igjen. Han
var litt svakelig og lite for seg, så de var fæle med ham på skolen.
Adolf var stille og sjenert, men veldig snill.
Vi gikk på skolen annenhver dag, og det var
bare fire klasser. Det var første
og tredje, og så var det annen og fjerde som gikk - annen hver dag.
Læreren var av den gamle skolen som satt de som kunne noe lengst fremme
og bakerst de som ikke kunne noe. Dem
brydde han seg ikke om, og aldri ble de hørt i noe.
Selv tror jeg de følte seg veldig mindreverdige.
Selv satt jeg på tredje rad.
Vi var fire på hver pult, guttene på den ene siden og jentene på den
andre siden. Vi hadde naturfag og
naturligvis religion - eller bibelhistorie som vi kalte det.
Det var alltid bibelhistorei i første time, og vi startet alltid med
salmevers.
Før Dypvåg hadde jeg forresten gått på
borgerskolen i Kristiansand, på hjørnet av Dronningens gate og Elvegate.
Der fikk jeg rapp med spanskrør over fingrene fordi jeg kladdet i margen
på skrivebøkene. Det er alt jeg husker derfra.
På skolen i Kristiansand ble jeg stort sett oversett - alle kunne se på
klærne og papirene mine at jeg kom fra et elendig hjem. Enda jeg snakket godt
norsk. Når noen ville ha meg til
å snakke tysk bare for moro så ville jeg ikke det. Jeg var redd for at de ville gjøre narr av meg da.
Ikke kan jeg huske at jeg hadde noen venner heller, jeg gikk nok mest for
meg selv. Jeg må vel også ha gått
på skole i Tyskland, det må vært i Hamburg når jeg var fem år.
Jeg husker ikke annet enn at jeg hadde en liten vadsekk og tavle og en
ABC, det er alt.
Når vi så kom tilbake etter skolen til
barnehjemmet der jeg bodde, var det å hjelpe til i huset, med oppvask,klesvask
og vannbæring. Vi var fire store og fire små jenter, og det falt alltid mest på
de to største, hvorav den ene var meg.
Barnehjemmet var drevet av private, og pengene
kom mest fra velstående folk ute på Lyngør.
Jeg hadde det godt på Dypvåg. Ettersom
jeg var så uheldig og ikke hadde noe ordentlig hjem, var jeg glad for at jeg
kom dit. Det var liksom der jeg
fikk grunnlaget for livet mitt.
Vi fikk en religiøs oppdragelse på Asylet,
som barnehjemmet ble kalt, og jeg syntes nok det var veldig strengt.
Første dagen jeg var der tok jeg uten videre lue på meg og gikk ut, men
det kunne jeg ikke gjøre, jeg måtte spørre om å få lov til å gå. Søndag
formiddag var det å sitte stille som mus og høre Mor, som vi kalte
bestyrerinnen, lese opp fra huspostillen. Så var det andakt. Vi
ønsket bare at vi kunne komme ut. Annen
eller tredjehver søndag var det kirkegang.
Også der måtte vi sitte som lys. Vi
hadde en bestemt benk vi satt på. Og
så var det et bestemt bibelord presten hadde talt over.
Tilbake på Asylet måtte vi fortelle hva presten hadde talt over.
Det var ikke alltid jeg klarte å huske det.
På hverdagene hadde vi en viss tid vi kunne være
ute og leke. Men på søndagene måtte
vi tidlig inn, ca kl fem. Vi måtte
vi legge oss i halvåttetiden. Så
stod vi tidlig opp for å gå på skolen. Men
først måtte vi re sengene våre, og spise frokost. Den var vanligvis grøt.
Middag spiste vi tilbake på Asylet, og så gjorde vi lekser.
Litt plaget på skolen var vi av det at vi kom
fra Asylet. De kalte det jo ikke
barnehjem engang, men asyl... Og når
du tenker på asyl nå, så tenker vi jo på gale...Men asyl er jo et sted der
de fattige og hjemløse får ly. Og fattige og hjemløse var de som var der.
Flere var uekte barn. Og så
var de vi foreldreløse. Ei jente
kom fra et hjem hvor det var så mange søsken at foreldrene ikke kunne fø opp
alle sammen, så hun kom til oss.
De fleste andre jentene likte seg på asylet.
Emilie og jeg, som var de to største, vi skulle jo liksom være litt
misfornøyde. Emilie var min beste vennine.
Hun hadde ingen familie, hennes mor var død. Emilie kjente jeg hele livet, til hun døde for noen år
siden.
Så var det Sigrid. Hun kom fra et slikt hjem hvor de var så mange søsken, og
faren arbeidet på veien så de kunne ikke greie alle sammen. Og så var det Dagny. Hennes
mor hadde tre barn utenfor ekteskap og Dagny var ett av dem.
Jeg merket ikke så mye til at jeg var
utlending. Bare en gang, rett etter
at jeg kom til Asylet. Da hadde
styret for barnehjemmet et møte, og de kom til at de ikke kunne ha meg siden
jeg ikke hørte til der, fordi jeg var utlending antageligvis. Så kan jeg huske at jeg gråt voldsomt da jeg fikk høre
dette. Så av barmhjertighet lot de
meg være likevel.
Hadde jeg ikke hatt de årene på Asylet, hvis
jeg skulle vært sammen med min far og gått for lut og kaldt vann, så er det
ikke godt å vite hvordan det hadde gått.
Ikke savnet jeg min far mye heller.
Jeg husker mest at han turet og drakk.
Likevel tenker jeg ofte fremdeles på ham.
Jeg tenker vel egentlig ikke noe vondt om ham, for han var snill
mot meg. Men han var ikke snill mot
mine andre søsken.
Livet hans var nok ganske ulykkelig, og han
snakket alltid om at han ville gjøre ende på seg. Så jeg vet ikke hvordan det gikk med ham til slutt.
Aldri hadde han penger, og drakk alltid laddevin, som vi kalte det.
Jeg måtte gå på Brennevinssamlaget for å kjøpe for ham. Kjøpt vin
fikk jeg selv om jeg bare var en liten unge.
De var ikke så nøye på det. En
flaske laddevin kostet 1 krone og 25 øre kan jeg huske, og det var mye penger
den gangen.
Far var ofte sint. Men det har jeg tenkt på, at det at han var sinna kom av at
han drakk. For de blir vel vonde og
ubeherskede da - og så var han naturligvis misfornøyd med seg selv.
Han følte at han ikke klarte å gi oss noe som helst av en god tilværelse,
særlig etter mor døde. Alt var
bare sorgen, ingen penger og flakkende rundt fra sted til sted i et ukjent land
og med små barn.
Vi var jo tretten barn ialt.
Ni døde og fire levde opp. Så
det var et langt sprang mellom Hedwig og Martha, de to eldste, og så kom jeg.
Deretter kom
Adolf, og så var det mange barn mellom da.
Enten døde de helt som små eller i barneårene - de fleste i Hamburg av
difteri.
Jeg husker da en av søstrene mine døde.
Det kjørte en vogn rundt og stoppet foran husene, de gikk inn og tok en
kiste og inn med den i vogna og så kjørte de videre.
Det var det hele. Mange
bukket under. Og familiene var
store. I Tyskland var politikken å
få så mange barn som mulig så de kunne få mange soldater og fylle armeene.
Søstrene mine var 15-16 år da vi kom til
Norge. De var konfirmert, og min
far ville ikke underholde dem. Så
Hedvig arbeidet på Salomons Skofabrikk som nåtlerske, og Martha tok seg
hustjeneste. De giftet seg så
snart de kunne, da de var omkring 19 år gamle.
Det skulle liksom være redningen. Men
forsørgelsen var ikke så rar. Mannen
til Hedvig hadde en hel del gjeld fra før av som hun ikke visste om, så de
fikk den å betale på etter at de var gift.
Det var en stor skuffelse for henne. Likevel tok hun seg av lillebror
Adolf som sin egen.
Martha giftet seg med en tysker som het Karl
Scholz (1). Han var fra Berlin, og
hadde rømt fra militæret. Militærtjenesten
varte i fire år, og var veldig streng. Så
han rømte fra den og kom til Stavanger, der Martha traff ham.
Hadde de fått tak ham, sa han at han ville bli skutt.
De pengene han tjente brukte han på
damebekjentskaper. Så Martha måtte
arbeide på Bjellands Fabrikk, og så måtte barna være alene.
De hadde seks barn, og en datter som druknet.
Så Martha hadde mye å gå gjennom, helt fra den tiden hun bodde sammen
med min far. Min mor hadde Martha før
hun giftet seg med far, så mye av hans sinne gikk liksom ut over henne da.
Scholz døde på en tragisk måte.
Han holdt seg som sagt med mange andre jenter, og så var han sammen med
ei da, og så hadde de tatt gift og lå døde i senga om morgenen.
Det var fælt for Martha, og stod omtalt i avisene.
Men Martha var av de stille og rolige som aldri klaget.
Da jeg var femten ble jeg konfirmert og sluttet
skolen. Datter til en av velgjørerne
til barnehjemmet var gift med en apoteker på Kongsvinger, og da hun var hjemme
på Lyngør på sommerferie ble jeg ansatt som barnepike fra flyttedagen om høsten.
Flyttedagene var faste dager i året da tjenestefolk begynte eller
sluttet i stillingene sine. Jeg var
glad for det, jeg var nysjerrig og ville gjerne ut.
Men da jeg kom dit opp, så lengtet jeg noe rent ugudelig tilbake til
Asylet, som var blitt mitt egentlige hjem.
Jeg syntes jeg var så alene der oppe, det var langt fra sjøen og
dialekten var så rar. Tjenestepikene
var omkring 24-25 år, og kokkepika 24, og det syntes jeg var så gammelt at det
var en gru altså. Jeg lengtet så jeg kunne ikke spise, maten satte seg fast i
halsen.
Så kom Emilie til Kongsvinger, for at jeg
skulle ha noen å være sammen med. Jeg tror hun også trengte noen å være
sammen med. Så var vi som søsken
igjen….”
(Fra opptak gjort 1975).
Frida blir på Kongsvinger til 1914. Hun er da 23 år og flytter til Arendal, til søsteren Hedvig som har bosatt seg i byen med sin mann Knut Ødegård. Terje Aavaldsen fra Vegårshei ved Tvedestrand losjerer hos Ødegårds.
Terje Aavaalsen var født 22. mai 1891 på Vegårshei, og arbeidet som baker. Frida og Terje gifter seg 22. september 1916 og slår seg ned i Arendal.
Frida og Terje Aavaldsen 1916.
Terje Aavaalsen dør 9. april 1939 på Saltrød,
____________________________________________________________________________________________________________________________________________________
(1) Martha Kleinert giftet seg i Risør i 1904 med Karl Frans Conrad Scholz, født i Berlin 30. januar 1878, død i Stavanger 15. juni 1921. Scholz hadde innvandret til Norge i 1903. Martha Kleinert giftet seg igjen med Oscar Eidem i 1930 og bosatte seg i Sauda, hvor hun døde 30. februar 1973. Martha og Karl Scholz hadde sønnene Albert Konrad Karl Scholz, f. på Hetland i Sogn 3. august 1908, bosatt i USA fra 1927, og Franz Karl Martin Scholz, f. på Hetland i Sogn 22. oktober 1909, bosatt i USA fra 1927 under navnet Frank Schultz. Les Frank Schultz' historie her.