Diktning og illusjon
En
kort gjennomgang av Finn Strømsteds forfatterskap.
Fædrelandsvennen 27. april 1976.
Forfatteren Finn Strømsted hører til mellomgenerasjonen i norsk litteratur, født i Allentown, USA, i 1925 og nå bosatt i Kalvøsund på Flosta ved Arendal. Etter studier på Statens Kunst- og Håndverksskole og noen år som lærer på Vestlandet og i Nord-Norge debuterte han med diktsamlingen Angelicafløyten i 1956. Siden Finn Strømsted hører til blant distriktets kunstnere kan det derfor være interessant å se nærmere på hans forfatterskap de siste åra.
Hans siste bok, Noe grønt i Melkeveien, kom på Aschehougs forlag i 1973, altså for et par år siden. Boka bringer reisedikt fra Island, men også mer tradisjonelt lyriske dikt samt det gjøglende titteldiktet Noe grønt i Melkeveien, med undertittelen "krig er syre, melk er fred". To år før kom Susquehanna Blues ut (Aschehoug forlag 1971). Susquehanna er barndommens flod, som "med tug-boats og kjøterlik flyter gjennom downtown". Diktet kalles med en undertittel Bastard blues, norskfødt utvandrer i Statene kan vel være like mye såkalt bastard som halvindianere og andre.
Før Susquehanna kom Ferdaskrin, igjen med reiseinntrykk, denne gang fra en studiereise sammen med Rolf Jacobsen til Italia. Meridianer (1967), Bidevind (1961) samt debutboken Angelicafløyten, forespeiler alle de tingene som er blitt sentrale i de siste bøkene: barndommen i Statene, lengselen mot Island, mot det opprinnelige og ekte, samt noe som kanskje merkes best i hans senere bøker: fortvilelsen over manglende kommunikasjon, over manglende evne til å fatte helheten ute i samfunnet, så vel som inni det enkelte menneske.
Et par viktige ting til må nevnes i forbindelse med Finn Strømsted: eventyrboka Nakkul og Lainit samt hans virksomhet som maler og grafiker. Nakkul og Lainit, Samiske eventyr i utvalg, kom ut på Minerva Forlagf or for en del år tilbake og er vel dessverre ikke lenger å få. Som maler kjenner vel kanskje mange ham fra Sørlandsutstillingen, fra separatutstillingen i Unge Kunstneres Samfund og fra utstillingen i Arendal Kunstforening for 2 år siden.
Finn Strømsted fortjener mer oppmerksomhet. Til tross for en ganske omfattende produksjon er han forholdsvis lite kjent og lest, og spesielt vi her nede hvor han har bodd og virket de siste tyve årene burde i langt større grad vise ham vår oppmerksomhet. Selv om hans forfatterskap mye er preget av ord-illusjoner og løs romantikk, fortjener han å bli tatt hensyn til i strømmen av kiosklitteratur og ukeblader som mer og mer preger vår hverdag. Og dessuten, vi imøteser med spenning en ny diktsamling fra hans hånd.