10 ÅR - 10 KUNSTNERE           16.04– 12.06.2005  

Når Sørlandets Kunstmuseum markerer sine første ti år som institusjon, har museet valgt å invitere ti unge og fremadstormende kunstnere som alle kommer fra Agder. Med et slikt grep ønsker Sørlandets Kunstmuseum å gi signaler om at det er et ungt museum som også ser fremover og som tar samtidskunsten seriøst.

Det finnes mange felles treffpunkter mellom flere av utstillerne. Blant annet har samtlige et presist estetisk blikk i sin utførelse, og en rekke av dem har referanser til hverdagskultur eller populærkultur om man vil. Men det har ikke vært museets intensjon å presentere utstillerne under et overordnet kuratorisk grep eller tema. Nærmest alle kunstnerne presenterer nye arbeider som aldri har vært vist før. Og mange av dem viser for første gang nye retninger og utvikling i forhold til sin tidligere produksjon. 

De deltagende kunstnere er:
Frank Brunner, Espen Dietrichson, Jan Freuchen, Aslaug Moi Frøysnes, Laila Kongevold,Tarjei Bodin Larsen, Jon Løvøen, Marius Martinussen, Andreas Tellefsen og Øystein Aasan.  

Frank Brunners (f.1971) bilder er figurative. Tidligere har han laget en rekke malerier hvor motivene er hentet fra veksthus /drivhus. Bildene har her vært frodige og fantasifulle, tidvis drømmende. I den nye serien ”Reflection” er det gullfiskdammen og refleksjonen av mennesker i vannflaten som går igjen som motiv. I to av bildene ser vi også veksthuset i vannspeilet. Det er nærliggende å undre seg over hvem de avbildete, men utydelige, personene på bilde er. Det er som om vi som publikum på en drømmelignende måte opplever det kunstneren har registrert. Det er klare impresjonistiske trekk i måten Brunner her maler på, men han blir ikke datert.

Espen Dietrichson (f. 1976) har laget et forslag til offentlig utsmykning: En omvendt fontene som skal ligge i Østerhavna i Kristiansand. Den omvendte fontenen er et stort dragsug, som skal være av en slik størrelse at små båter kan forulykke. Det er en fascinerende tanke, som uten tvil ville skapt århundrets turistattraksjon i Kristiansand. Ideen er både morsom og skremmende, og den sørlandske skjærgård som idyll fremstår som uvant dyster. Prosjektet er realiserbart, men så vilt at det aldri vil bli det. Ideen er visualisert i en modell i størrelsesorden 1:100.

Jan Freuchen (f. 1979) viser en rekke skulpturer og tusjtegninger i et stort rom.  Det er fult mulig å oppleve verkene samlet som en stor installasjon, selv om det ikke er nødvendig  eller avgjørende for opplevelsen og lesningen av det enkelte verk. Med hånden mot en vegg ser vi en voksen utgave av 80-tallsikonet E.T. - med store poser under øynene, et vassent blikk, uballansert og med en rullekebab i hånden, er han ikke lenger et sjarmerende romvesen, men en fallert stjerne, som vekker mer medynk enn sympati. På gulvet ligger en vedstabel, hvor halvparten av veden er frisket opp med maling. Naturen fremstår her som mer naturlig, eller kanskje mer riktig slik vi ønsker at den skal være. Goldheten i Freuchens rom er påtagelig.

Aslaug Moi Frøysnes (f. 1970) fremstiller Elvis som en korsfestet Kristus. Han henger på veggen i en av sine Las Vegas- jumpsuits med lysende glorie. Foran den korsfestede ”Kongen” står et alter med stearinlys, blomster, røkelse og diverse offergaver til ”guddommen”. Deriblant en hamburger. Verket heter da også ”BurgerKing”. Alteret gir assosiasjoner til latinamerikansk religionsutøvelse og religiøse virkemidler, der katolsk lære og kanon er blitt blandet med stedets særegne guder og praksiser. Frøysnes tar idoldyrkelsen på kornet, og på en humoristisk og presis måte kommenterer hun et fenomen, uten nødvendigvis å ta stilling.

Laila Kongevold (f. 1970) har laget en stor pulverinstallasjon bestående av 20 kg melis som er fargesatt rosa. Fargen brukes som tilsetting i diverse matvarer og er laget av ekstrakt av et insekt. (Dactylopius coccus costa).  I pulveret er et bibelvers skrevet i blindeskrift. Tittelen på verket er Johannes 20, 11-18/Noli me tangere. Noli me tangere er latinsk og betyr ”Rør meg ikke”. Det omhandler episoden der Jesus viser seg for Maria Magdalena etter sin oppstandelse. Pulverets nærmest lodne preg og mønsteret teksten skaper, gjør at verket nesten ser ut som et teppe. Tidsaspekt og forgjengelighet er viktige momenter ved hennes installasjoner.

Tarjei Bodin Larsens (f. 1974) malerier fascinerer. Hans malerier er monumentale på alle måter. De er store, og når de henger på vegg tar de også rommet i bruk ved sin store dybde. Malingen er også påført i tykke, tidvis transparente lag. Malingen er lagt på med stor sparkel, noe som synliggjør malerens store bevegelser under påføringen av malingen. Det interessante ved Larsens arbeider er at de endrer seg tydelig under påvirkning av lys,  og ikke minst fra hvilken vinkel og avstand man som publikummer velger å stå å se dem fra. Maleriene forfører og begeistrer i sin renhet.

Jon Løvøen (f. 1974) er en kunstner som i alle sine arbeider bruker seg selv som referanseramme. Iscenesettelse av seg selv og kunstnerrollen går igjen. Arbeidene kan oppleves både som utleverende og selvransakende. I denne utstillingen presenteres åtte store selvportretter, der det umiddelbart er nærliggende å føle sterk medfølelse med personen på bildet. Hvorfor vi føler det slik er et annet spørsmål. For første gang viser han også en video hvor han selv ikke medvirker. Men like fullt handler det om Løvøen og hans kunstnerrolle i kontrast til anleggarbeidere og deres strukturerte, målrettede og konkrete arbeidsoppgaver.

Marius Martinussen (f. 1978) arbeider i et formspråk som gjør det nærliggende å trekke parallellen til enkelte retninger innen for pop-art: Men hans bilder er som oftest abstrakte, og kan beskrives som ekspressive med bakgrunn i den sterke og ofte kontrastfulle fargebruken. I utstillingen presenterer han sin tolkning av det nasjonalromantiske prosjekt og kunstnerens rolle i byggingen av Norge. Han viser åtte malerier og et stort veggmaleri. Veggmaleriet er en poetisk fremstilling av noe så vinterlig som skispor.

Andreas Tellefsen (f. 1976) er en presisjonstegner som primært bruker tusj og pensel i sine arbeider. Hans arbeider holdes primært i svart og hvitt. Stilen kan gi assosiasjoner til tegneserier fra 1950 –og 60-tallet. Referansene til amerikansk horror-tegneserier ses i mange av hans motiver. Det er også et tydelig stilistisk element i hans arbeider som tydelig er påvirket av 50-talls moter og interiører. Tidvis har hans bilder erotiske undertoner. Det er også interessant å merke seg at motivene i høy grad henspiller på kunsthistoriske forbilder, hvor forgjengelighetssymbolikk, natur-romantikk og idyll er et gjentatte tema. I bildet  ser vi en ung mann med innvollene revet ut .I utstillingen vises bildet som en del av en romlig installasjon hvor veggfarger og det blodrøde gulvet  danner en totalopplevelse av Tellefsens uttrykk.

Øystein Aasan (f. 1977) har laget en installasjon i et av museets minste utstillingsrom. I enden av en smal gang ses en vegg med perforerte bokstaver. Vi kan lese ”Museum without Walls”, som også er verkets tittel. Sterkt lys skinner gjennom bokstavene. Tittelen ”Museum without Walls” refererer til André Malraux's ide om et imaginært museum eller en struktur for visning og diskurs rundt kunst der slides, reproduksjoner og bøker utgjør selve museet. André Malraux var i sin tid også en viktig politisk figur i Frankrike, bla som Minister for Kultur, og han fikk senere oppført faktiske museer rundt om i Frankrike. I det trange, nærmest klaustrofobiske rommet, kan også tittelen oppleves som et paradoks, og således en kommentar til museenes institusjonelle murer og kunstens mulighet til å bryte ned dette skillet til den øvrige virkelighet.